Virkelig dustete

Etter å ha lest "Moraliserende dusteprest" og dustepresten selv, kom taletrangen.

Ikke for at taletrang mangler ellers, egentlig.
Den har fått en lei tendens til å drukne i kvalme, før stemmen får gjort seg gjeldende med ord i bloggfasong. Det er vel fare for at stemmen blir mindre flink, dessverre. Men den vil si noe.
For ordbrukerprest Nordengen har noen svært gode utsagn!

- Livet er av og til så hardt at vi blir oppskjørtet av livets harde realiteter. Det verste vi kan gjøre er å gi opp livet. Vi må innse virkeligheten. Lære oss til å akseptere livet slik det er blitt, selv om det kan være vondt, sa Nordengen, sønn av Oslos tidligere ordfører, Albert Nordengen.

Problemet er bare hvem han henvender seg til.

Hvem blir oppskjørtet av hvem sin realitet?
Hvem må innse hvilken virkelighet?
Og hvem må akseptere den? 

- Vi sykeliggjør altfor mye.

Ja, det gjør dere sannelig!
Dere orker ikke å innse at andres virkelighet kan bli så grell.
Langt mindre, tanken på at det like gjerne kunne ha vært dere selv.

– Vi må tørre å alminneliggjøre psykiske problemer. Snakk om det som du snakker om å ha vondt i nakken --- .

Det er åpenbart at virkeligheten er på avveie.
Hvem "vi" må tørre? Hvem må alminneliggjøre noe - for hvem?
Det skal de med ualminnelige problemer gjøre, for dem uten.
Ved å snakke om seg selv og omtale problemet sitt som et hvilket som helst skrubbsår.
Det er viktig å vise åpenhet.

Men problemet blir ikke mindre av å bli åpent avvist og underkjent!
Det er nemlig ingen som ser likheten mellom egne nakkeplager, og andres brutalt traumatiserende realitet. Som allerede er vanskelig nok å akseptere, selv for den det gjelder.

- Det nytter ikke å grave seg ned.

Nehei. Nei, hvem trodde det?

Han nevner ingenting om å begrave folk levende av mangel på aksept?
Ikke et ord om dem som kjemper for å få komme ut i lyset?
De som blir utestengt med sin begredelige virkelighet, fordi ingen orker å høre på dem?
Hvem skal alminneliggjøre dem som ikke har noen å snakke til?

Hvorfor må det grusomme bli alminnelig, for å få aksept som virkelig? 

Hvem gir dermed opp hvem sine liv?

Dette dusteforedraget hadde gjort seg bra, hadde det vært på sin plass.
Enten i riktig virkelighet eller Dusteforbundet.

 
En tanke etter: Forresten viser Sigruns blogg "Kapasitet for empati" til lederen i Tidsskrift for norsk psykologforening, "Ubehagelig nummen". Den beskriver nok dessverre en ganske riktig virkelighet.

God kveld, mitt navn er Stigma Andersen

Det har jeg visst aldri tenkt på - ikke sånn skikkelig grundig. Men det kunne vært ens navn, likeså godt det som noe annet. Det kler da personligheta ganske bra?

Joda...

Published with Blogger-droid v1.6.0

Brukermedvirkning er ikke den største mangelen

I sin artikkel Brukermedvirkning er ikke løsningen i Tidsskrift for norsk psykologforenings juni-utgave, sier Siri Erika Gullestad følgende:

 

---

Det er et vesentlig problem i helsevesenet at pasienter ofte ikke blir møtt med respekt. Men nøkkelen til endring er ikke brukermedvirkning.

---

I Tidsskriftets presentasjon av brukermedvirkning finner vi intervju med alenemoren Vilde som i sitt møte med BUP opplevde at fagpersonen «ikke lyttet ordentlig til hennes fortelling» og som følte seg møtt med en «fiendtlig og anklagende holdning». Intervjuet har overskriften «Hvis brukerne fikk bestemme» – og det implisitte budskapet er at Vilde ville blitt møtt helt annerledes dersom BUPen hadde arbeidet etter et brukermedvirkningsprinsipp.

---

Jeg er ikke overbevist om dette.

Nå er jeg redd.

Det er nok lenge siden jeg tenkte tanken først.
Jeg har bare aldri følt meg så - avmektig - og utkjempet før. Som om jeg har brukt alle mine krefter, all min kunnskap, alt jeg eier av fantasi og kreativitet, for å holde ut og komme noen vei.

Sinnet er ikke konstruktivt lenger, det spiser meg opp innvendig.

Å redigere seg hjem eller synge seg bort

Det er kanskje ikke så fort gjort lenger, å føle seg hjemme rundt omkring.

Det slo meg at kanskje det var derfor flere innlegg til denne bloggen satt så langt inne...?
Noe som i seg selv egentlig var litt merkelig.
Da bloggen ble til i all hast, var det fordi veldig mye satt alt annet enn langt inne, og simpelthen måtte UT.

UT da - med en gang - øyeblikkelig.

Men ting kommer ikke alltid ut helt som man ville likevel. Det hender man er preget av en nyanse for mye av noe slag. Akkurat i det øyeblikk man formulerer seg - fordi man er nødt, bare må få det sagt - er man muligens en tanke engasjert. Det kan vel skinne gjennom, og da virker det ikke alltid helt avbalansert.
Sett i ettertid, med et rolig og resignert blikk.
For eksempel.

Hvem i svarte - - har sagt at dette skulle være en avbalansert blogg?!

Nei... Det var vel jeg, da?

Hva det handler om

"Hva bedring handler om? Det er å gjøre det!
Det dreier seg rett og slett om å gjøre det!
Virkelig …
Jeg tenker i grunnen mer på hva jeg mener bedringsprosesser ikke handler om.
Og det er når andre bestemmer over meg."

Tidsskrift for norsk psykologforening Vol 46, nummer 5, 2009, side 452-459,
"Bedringsprosesser slik de leves i hverdagslivet: Brukererfaringer ved alvorlige psykiske lidelser", Marit Borg

Here we go again...

"Drapsmannen var psykiatrisk pasient" sier nyhetsoppleseren om og om igjen. Offeret var en politimann på jobb.
Dypt tragisk for de involverte.
Typisk understrekes det: drapsmannen var "psykiatrisk pasient".

Hvor typisk er det egentlig? Hvor vanlig og normalt er det at pasienter i psykiatrien i Norge, er mennesker som begår drap - egentlig?

Traumatisk kunnskap

Det er noe umenneskelig ved det å forstå hvorfor, og hvordan, traumer rammer enkelte mennesker hardere enn andre.

Særlig når man opplever hvor lite de aller fleste gjør nettopp det; til og med de "fremste spesialistene".
Der man sitter i sin egen virkelighet med traumeerfaring opp til over ørene - helt klar og uten tegn til virkelighetsbrist overhodet. Joda, alle vet DET, men...

Kritisk behandlingsbehov

Norsk psykiatrisk forening sto i spissen for en undersøkelse i 2009 og slo med den fast at den norske befolkning var tilfredse med dagens praksis av tvangsbruk i psykiatrien.

At statsviter Frank Valebrott nå mener undersøkelsen ikke holdt mål; vel.
...det syntes ikke jeg heller! Men jeg tok den visst ikke helt seriøst på det tidspunkt.
"Det får da være måte på hva slags medisinskfaglig komplisert dilemma, man overlater til menig mann/kvinne og demokratiet å avgjøre?!" - tenkte jeg.
Den gang ei, viser det seg. Det er farlig å ikke ta den slags signaler på alvor.

"enkeltsaker"

Menneskerettsadvokat Gro Hillestad Thune sier til NRK 17.2. i år at folk føler seg sviktet fordi Norge forsømmer menneskerettighetene på hjemmebane.

- Det gjelder i særlig grad barn på asylmottak, utviklingshemmede, pasienter i det psykiske helsevernet og demente.
- Det er noe rart med Norge. Jeg tror vi er ganske naive og har politikere som i stor grad forsømmer sitt ansvar. De har ikke skjønt at menneskerettigheter ikke bare er utenrikspolitikk, men også relevant i Norge, sier hun.

Jonas Gahr Støre svarer:

- Jeg vet ikke om det er helt riktig. Jeg tror at nordmenn flest har god tillit til norske myndigheter. Det har de grunn til. Jeg opplever at det er fullt fokus på menneskerettighetene også på hjemmebane, sier Jonas Gahr Støre.
Han slår fast at det alltid vil stå strid om enkeltsaker.

Selv om jeg generelt har hatt stor tillit til Støre, lurer jeg på om han har mistet perspektivet der ute i det store verdensrommet. Det ville være sørgelig om han faktisk er så naiv.
For selvfølgelig har nordmenn flest god tillit til norske myndigheter; med god grunn. De tilhører flertallet som, i likhet med Støre, heldigvis aldri opplever å få grunn til noe annet.

Mest undrer jeg på hvordan Støre ser for seg at brudd på menneskerettigheter overfor asylsøkende barn, pasienter i psykisk helsevern, utviklingshemmede og demente - skulle kunne bli noe annet enn ENKELTSAKER...?

Mener han at fordi det "bare" er enkeltskjebner striden står om, er det noe vi burde tolerere?

Hvor MANGE enkeltskjebner er innenfor det akseptable, la oss si pr. år...?

Sist jeg betalte kontingent til Amnesty International, aksjonerte de mot myndighetene i et land fordi de holdt en navngitt person som politisk fange, fengslet uten rettergang. Som nasjon protesterer Norge mot land som begår slike overtramp mot enkeltmennesker.

Andre lands "enkeltsaker".

Det føles ikke alltid like trygt og godt å tilhøre en vellykket, rik, velferdsnasjon.

Vet man snart "hvorfor", Johannessen?

Det er overhodet ikke meningen å være frekk - virkelig ikke.
Men jeg må innrømme at det plager meg enda.
Og når jeg spør, er det fordi du gjorde det.

Det var da også et alldeles betimelig spørsmål.


Tvang i behandlingen er et viktig og vanskelig tema, sier du i Aftenposten 17. januar 2008. Du
ønsker å belyse nyanser:

Ragnfrid Kogstad etterlyser 2. januar nyansene i denne viktige debatten. Jeg kan forsikre om at sakens nyanser vurderes av dem som står midt oppe i dette feltet.

En betryggende forsikring? Det vet jeg ikke.

MITT spørsmål NÅ - som da var ditt - er imidlertid knyttet til forskning.
For om forskning, sier du følgende:

Ja, vi vet for lite om konsekvensene av tvangsinnleggelser, og det traumatiske i dette.

Forskning trekker i retning av at førstegangssyke med psykose, også har posttraumatisk stresslidelse i 40 % av tilfellene.
Hvorfor?

Vel.
To år senere, Jan-Olav Johannessen, leder av Norsk psykiatrisk forening.

- Hvorfor?

Det hadde vært interessant å vite om du har fått svar på spørsmålet ditt.
Det svaret har jeg ventet spent på i lange tider nå.

Er dere klar over hvor mange mennesker det i så fall dreier seg om - hvert eneste år...?

Skulle svaret fremdeles være åpent, tror jeg det er fullt mulig å få noen.
Selv om jeg dessverre betviler at noen vil søke dem, der de er å finne.

Medisinen mot fordommer: psykologisk reduksjonisme

Det er mye omkring psykologisk forståelse som har blitt helt vrangt og skjevt innafor helsevesenet de siste ti-årene. Absolutt, uten tvil, det er min innerste overbevisning.

En flik av dette, ikke rent liten dersom man haler og drar litt i den, er det Sigrun Tømmerås peker på i sitt fyrtårn av en blogg - i posten Psykiske lidelser: forståelse og fordommer.

Det velmenende "psykisk sykdom er en sykdom som alle andre sykdommer" for å redusere frykt og fordommer, er basert på antagelsen om at hvis du er syk er din oppførsel utenfor din kontroll, og du kan derfor ikke holdes ansvarlig.

Å få publikum til å se ulike problemer som sykdommer og å sette diagnostiske etiketter på problemene (dette har kommet til å bli kalt "innsikt", i direkte motsetning til den opprinnelige betydningen av ordet - muligheten til å koble aktuelle problemer til tidligere livshendelser og konflikter) er altså medisinen mot fordommer.

Det innebærer faktisk at psykologiens klinikere arbeider seg bort fra forståelsen de kunne ha brukt til å hjelpe mennesker med store livsproblemer, mens de hevder at dette også er riktig for å komme fordommer mot slik "sykdom" til livs!
"Sykdom" som for en stor grad er konstruerte diagnoser. Merkelapper som i dag sitter så godt fast og lyser så kraftig på de som først får dem, at nærmest ethvert håp om å bli møtt som "et menneske" av "et fagkyndig medmenneske" er fåfengt.

Se hva antropolog Berit Rustand sa i forbindelse med utgivelsen av sin bok "Psykiatriens samfunn", om møtet mellom psykisk syk og psykiatrisk institusjon:

Psykiatri og "ikke-målbare" verdier

MAKTESLØS

Det er visst der jeg får begynne.
Ved det som er problemet for så mange, i møte med en verden av mektige profesjoner og et maktspråk ingen riktig skjønner. Ikke engang de som bruker det, forstår omfanget av hvilken kraft det rommer.
Hva det de sier og ikke sier, betyr for den som står der og vet kun ett:
"Dette er vanskelig. Jeg behøver at dere hjelper meg."

Det er i hvert fall ikke fristende å helle til den siden og tro at de vet det. Så kjipe kan ingen være, liksom. Det finnes da grenser! Det trodde jeg i alle fall en gang.
Grenser for hvor skjødesløse fagfolk kunne bli i omgang med egen makt, og hvilken avgjørende betydning den har, for de som behøver deres faglighet.

Eva Dønnestads beskriver i Maktesløse i møte med det ikke-målbare fvn.no 12.10.09 den vesentlige forskjellen mellom det vi måler, og ting som ikke er like enkle å måle.
Faktorer som brukes for å vurdere hva som er bra, eller mindre bra, i helsevesen og psykiatri i dag - og hvordan ingen av dem kan fange opp det som virkelig er problemet innen psykiatrien. Men det kan bli like synlig i andre sammenhenger.
Hun opplevde det selv da moren var innlagt på sykehus. De var bekymret, og som pårørende ga de uttrykk for sitt ønske om å få prate med ansvarshavende lege - noe som ikke ble imøtekommet.

Det var ikke AT hun avviste oss som gjorde at vi ringte pasientombudet, det var HVORDAN hun avviste.

Det går ut på noe så enkelt som å slippe mennesker INN, og vise at man lytter og forstår.
Man kan være nødt til å avslå deres ønsker; det vil antakelig være både til å leve med, og forståelig nok for de fleste.

Vi må visst kvalitetssikre oppførsel og indre sårbehandling på samme måte som vi kvalitetssikrer medisinbruk og ytre sårbehandling.

Fortrinnsvis, for de som møter forståelse for hvorfor de på sin side, tenker som de gjør. De blir lagt merke til, deres bekymring blir tatt seriøst. Muligens behøver de å få stille noen spørsmål i en ny og skremmende situasjon.  Et avslag på opprinnelig ønske kan da gi mening og være helt akseptabelt.
Fordi noen innledningsvis forholdt seg til dem som medmennesker, og ikke behandlet dem som brysomme elementer.

Når man beveger seg inn i psykiatriens lukkede verden, for de fleste skremmende og fremmed bare i navnet - dersom årsaken er behov for å målbære et problem? Alle burde kunne forestille seg hvor avgjørende det er å ikke bli møtt med avvisning for de som går til et sånt skritt. Hva gjør det med mennesker da, at ingen forholder seg til det de sier...? Hva slags trygghet opplever de å få? Hvilken følelse av å bli godt ivaretatt med noe de sliter med?
Hvor verdifulle føler de seg, som ikke blir lyttet til? Som ikke har tanker viktige nok til å vite om?
Hva med følelsen av egenverd, om likegyldighet er alt de møter i forsøk på å be om hjelp?

Vi kan ikke fylle menneskets behov for anstendighet og verdighet med verken penger, metoder eller forbud alene. Når det målbare er i fokus, er det fort å bli opptatt av AT ting blir gjort for et stort antall, ikke HVORDAN de blir gjort.

...og fordi ting blir gjort; det blir satt opp terapitimer, klienten møter og går hjem igjen til alle eller noen få - så er alle målbare størrelser tilstede. Det er mulig å si at denne personen fikk all mulig hjelp, og hjelpeapparatet har hjulpet flere enn noensinne, i alle fall denne. Tror vi alle fordi ingen spør hvordan. Hjalp det, så hvorfor. Var det mislykket? Hvorfor ble det feil. Hvordan.

Når denne personen, kanskje ett eller fire år senere, fremdeles ikke har møtt noen som yter reell hjelp av noe slag; ikke har lyktes i å finne noen som synes det er interessant å lytte til ord som brenner; eller simpelthen har gitt opp å forsøke lenger? Vel.

Sjansen er litt større enn bare mikroskopisk, for at denne personen i Norge i dag vil kunne være en av dem som blir tvangsinnlagt, da - en dag - et år eller fire, senere.
Eller ti.

Det målbare – tvangsmetoder, skjemaer, forbud eller kåringer – har ikke klart å fange opp livsviktige budskap fra innside-Norge.

Vi må visst legge hjertene tettere inntil de kroppene og sinnene som sliter, for å høre hva de sier.

- mente Dønnestad.