Nå er jeg redd.

Det er nok lenge siden jeg tenkte tanken først.
Jeg har bare aldri følt meg så - avmektig - og utkjempet før. Som om jeg har brukt alle mine krefter, all min kunnskap, alt jeg eier av fantasi og kreativitet, for å holde ut og komme noen vei.

Sinnet er ikke konstruktivt lenger, det spiser meg opp innvendig.

Det er som om panikken tar meg fordi livet varer ikke evig, jeg har ikke flere år å tape, det fins ikke mer å miste verken materielt eller mentalt - og ikke mer å hente.

Og jeg vet ikke om jeg overlever det, rett og slett, at jeg skulle havne i den situasjonen jeg frykter - nettopp fordi det svikter så fatalt, systemet som i så fall står bak.
Jeg kan ikke for mitt bare liv se hvordan jeg kunne greie det. Og jeg vet at vi klarer mye, vi mennesker...
Men jeg vet at en dag brister det for alvor for meg også, det har vel gjort det på mange vis i løpet av 12 år - men marginalt blir det meste når tida går og man går rundt som dette. Med åpne sår, nærmest.

Det ER åpne sår etter edderkoppen som tok livet mitt i en jafs. Selv etter bare det store sjokket som kom først. Som en regelrett planlagt giftinjeksjon for å paralysere, kom det. Planlagt var det; paralysert ble jeg.

Det er om mulig enda større sår, der terapeuten førte meg bak lyset gjennom et år - og etterlot seg en epikrise som åpenbart tjener kun én hensikt. Nemlig å forklare terapeutens umulige oppgave med hensyn til å hjelpe en klient som denne.
Man kan kanskje si at det ikke er så veldig merkelig, all den tid terapeuten ikke eide mot til verken å gjøre det klart at "dette er et menneske jeg ikke kan hjelpe" - eller til å fortelle klienten at denne var for vanskelig å behandle.
Det er ikke desto mindre utilgivelig å utsette et menneske som har fått livet sitt knust av de styggeste psykiske angrep og intriger, for mer av det samme - når dette mennesket tror det skal få hjelp for smerten etter det første.
Jeg trodde jeg gikk under da jeg leste den epikrisen. Jeg våknet 14 dager senere, og etter ti sekunder rant tårene - da det gikk opp for meg hva jeg våknet til. Sånn ble dagene. De ble uutholdelige.

Det var for stort til å kunne løfte på. Altfor tung løgn å bære. Det var tungt allerede; jeg hadde  faktisk gitt opp da jeg fikk tilbud om hjelp. Jeg var ganske rolig og ikke deprimert heller, men i en dissosiasjonstilstand helt klart.
Likevel - jeg var utslitt og jeg var innstilt på å sove. Det var ganske avklart at jeg var her "på overtid", en form for erkjennelse jeg hadde kommet fram til. Resignasjon kan hende, fordi jeg hadde våknet en gang for mye.

- fem års kamp hadde tatt alt jeg hadde.
Fem år med jobb, forsøk på å gripe karrieremuligheter som så fantastisk utrolig dukket opp.
Da det ikke gikk, ble det attføring og studier - jeg gledet meg virkelig så til å studere! Det var bare det, at jeg gikk i oppløsning innvendig samtidig. Og jeg forsto ikke da hva som hendte; jeg hadde ingen anelse.
Så de samme årene besto av flukt flukt flukt... det er ubeskrivelig hvor mye trasig jeg greide å få til bare av trangen til flukt. I seg selv en for tung sekk.

Etter et års "terapi" som viste seg å bli et stort bedrageri, visste jeg ikke mye mer. Litt, ikke så mye.
Men - jeg hadde våknet på noe vis! Livsgnisten var der igjen, håpet! For ikke å snakke om motivasjonen.
Det var ene og alene motivasjon som gjorde at jeg fikk tak i den fordømte epikrisen...
Som slo fast at jeg var alt annet enn motivert, for å si det forsiktig. Å - du verden... For en farse!
At det er mulig?!

Og jeg greide ikke å beskrive det som var galt...! Jeg klarte ikke å ta det fra hverandre og peke på alle de små maskene i nettet, det var ikke mulig å ta i det lenge nok! Det var ikke at jeg lot være å forsøke.
Jeg ble så dårlig at jeg måtte kaste opp. Eller så deprimert at jeg holdt på å forgå.

Det begynner å føles som å leve i en dårlig episode av - X-files. Jeg har ikke sett på tv siden X-files var det mest utrolige som ga seg ut for "virkelig". I blant tenker jeg at E.T. kanskje kunne ha vært meg.
Jeg kunne ofte ha lyst til å gå ut og rope "hent meg - fort!".

Tenk om jeg ikke greier å bære - å være - under alt dette mer. Da er det vel min tur, da.

Jeg har så forferdelig lyst til å se havet i solnedgangen.