25.10.2010

Virkelig dustete

Etter å ha lest "Moraliserende dusteprest" og dustepresten selv, kom taletrangen.

Ikke for at taletrang mangler ellers, egentlig.
Den har fått en lei tendens til å drukne i kvalme, før stemmen får gjort seg gjeldende med ord i bloggfasong. Det er vel fare for at stemmen blir mindre flink, dessverre. Men den vil si noe.
For ordbrukerprest Nordengen har noen svært gode utsagn!

- Livet er av og til så hardt at vi blir oppskjørtet av livets harde realiteter. Det verste vi kan gjøre er å gi opp livet. Vi må innse virkeligheten. Lære oss til å akseptere livet slik det er blitt, selv om det kan være vondt, sa Nordengen, sønn av Oslos tidligere ordfører, Albert Nordengen.

Problemet er bare hvem han henvender seg til.

Hvem blir oppskjørtet av hvem sin realitet?
Hvem må innse hvilken virkelighet?
Og hvem må akseptere den? 
- Vi sykeliggjør altfor mye.
Ja, det gjør dere sannelig!
Dere orker ikke å innse at andres virkelighet kan bli så grell.
Langt mindre, tanken på at det like gjerne kunne ha vært dere selv.
– Vi må tørre å alminneliggjøre psykiske problemer. Snakk om det som du snakker om å ha vondt i nakken --- .
Det er åpenbart at virkeligheten er på avveie.
Hvem "vi" må tørre? Hvem må alminneliggjøre noe - for hvem?
Det skal de med ualminnelige problemer gjøre, for dem uten.
Ved å snakke om seg selv og omtale problemet sitt som et hvilket som helst skrubbsår.
Det er viktig å vise åpenhet.

Men problemet blir ikke mindre av å bli åpent avvist og underkjent!
Det er nemlig ingen som ser likheten mellom egne nakkeplager, og andres brutalt traumatiserende realitet. Som allerede er vanskelig nok å akseptere, selv for den det gjelder.
- Det nytter ikke å grave seg ned.
Nehei. Nei, hvem trodde det?

Han nevner ingenting om å begrave folk levende av mangel på aksept?
Ikke et ord om dem som kjemper for å få komme ut i lyset?
De som blir utestengt med sin begredelige virkelighet, fordi ingen orker å høre på dem?
Hvem skal alminneliggjøre dem som ikke har noen å snakke til?

Hvorfor må det grusomme bli alminnelig, for å få aksept som virkelig? 

Hvem gir dermed opp hvem sine liv?

Dette dusteforedraget hadde gjort seg bra, hadde det vært på sin plass.
Enten i riktig virkelighet eller Dusteforbundet.

 
En tanke etter: Forresten viser Sigruns blogg "Kapasitet for empati" til lederen i Tidsskrift for norsk psykologforening, "Ubehagelig nummen". Den beskriver nok dessverre en ganske riktig virkelighet.

01.10.2010

God kveld, mitt navn er Stigma Andersen

Det har jeg visst aldri tenkt på - ikke sånn skikkelig grundig. Men det kunne vært ens navn, likeså godt det som noe annet. Det kler da personligheta ganske bra?

Joda...
Published with Blogger-droid v1.6.0