Vet man snart "hvorfor", Johannessen?

Det er overhodet ikke meningen å være frekk - virkelig ikke.
Men jeg må innrømme at det plager meg enda.
Og når jeg spør, er det fordi du gjorde det.

Det var da også et alldeles betimelig spørsmål.


Tvang i behandlingen er et viktig og vanskelig tema, sier du i Aftenposten 17. januar 2008. Du
ønsker å belyse nyanser:

Ragnfrid Kogstad etterlyser 2. januar nyansene i denne viktige debatten. Jeg kan forsikre om at sakens nyanser vurderes av dem som står midt oppe i dette feltet.

En betryggende forsikring? Det vet jeg ikke.

MITT spørsmål NÅ - som da var ditt - er imidlertid knyttet til forskning.
For om forskning, sier du følgende:

Ja, vi vet for lite om konsekvensene av tvangsinnleggelser, og det traumatiske i dette.

Forskning trekker i retning av at førstegangssyke med psykose, også har posttraumatisk stresslidelse i 40 % av tilfellene.
Hvorfor?

Vel.
To år senere, Jan-Olav Johannessen, leder av Norsk psykiatrisk forening.

- Hvorfor?

Det hadde vært interessant å vite om du har fått svar på spørsmålet ditt.
Det svaret har jeg ventet spent på i lange tider nå.

Er dere klar over hvor mange mennesker det i så fall dreier seg om - hvert eneste år...?

Skulle svaret fremdeles være åpent, tror jeg det er fullt mulig å få noen.
Selv om jeg dessverre betviler at noen vil søke dem, der de er å finne.

Medisinen mot fordommer: psykologisk reduksjonisme

Det er mye omkring psykologisk forståelse som har blitt helt vrangt og skjevt innafor helsevesenet de siste ti-årene. Absolutt, uten tvil, det er min innerste overbevisning.

En flik av dette, ikke rent liten dersom man haler og drar litt i den, er det Sigrun Tømmerås peker på i sitt fyrtårn av en blogg - i posten Psykiske lidelser: forståelse og fordommer.

Det velmenende "psykisk sykdom er en sykdom som alle andre sykdommer" for å redusere frykt og fordommer, er basert på antagelsen om at hvis du er syk er din oppførsel utenfor din kontroll, og du kan derfor ikke holdes ansvarlig.

Å få publikum til å se ulike problemer som sykdommer og å sette diagnostiske etiketter på problemene (dette har kommet til å bli kalt "innsikt", i direkte motsetning til den opprinnelige betydningen av ordet - muligheten til å koble aktuelle problemer til tidligere livshendelser og konflikter) er altså medisinen mot fordommer.

Det innebærer faktisk at psykologiens klinikere arbeider seg bort fra forståelsen de kunne ha brukt til å hjelpe mennesker med store livsproblemer, mens de hevder at dette også er riktig for å komme fordommer mot slik "sykdom" til livs!
"Sykdom" som for en stor grad er konstruerte diagnoser. Merkelapper som i dag sitter så godt fast og lyser så kraftig på de som først får dem, at nærmest ethvert håp om å bli møtt som "et menneske" av "et fagkyndig medmenneske" er fåfengt.

Se hva antropolog Berit Rustand sa i forbindelse med utgivelsen av sin bok "Psykiatriens samfunn", om møtet mellom psykisk syk og psykiatrisk institusjon:

Psykiatri og "ikke-målbare" verdier

MAKTESLØS

Det er visst der jeg får begynne.
Ved det som er problemet for så mange, i møte med en verden av mektige profesjoner og et maktspråk ingen riktig skjønner. Ikke engang de som bruker det, forstår omfanget av hvilken kraft det rommer.
Hva det de sier og ikke sier, betyr for den som står der og vet kun ett:
"Dette er vanskelig. Jeg behøver at dere hjelper meg."

Det er i hvert fall ikke fristende å helle til den siden og tro at de vet det. Så kjipe kan ingen være, liksom. Det finnes da grenser! Det trodde jeg i alle fall en gang.
Grenser for hvor skjødesløse fagfolk kunne bli i omgang med egen makt, og hvilken avgjørende betydning den har, for de som behøver deres faglighet.

Eva Dønnestads beskriver i Maktesløse i møte med det ikke-målbare fvn.no 12.10.09 den vesentlige forskjellen mellom det vi måler, og ting som ikke er like enkle å måle.
Faktorer som brukes for å vurdere hva som er bra, eller mindre bra, i helsevesen og psykiatri i dag - og hvordan ingen av dem kan fange opp det som virkelig er problemet innen psykiatrien. Men det kan bli like synlig i andre sammenhenger.
Hun opplevde det selv da moren var innlagt på sykehus. De var bekymret, og som pårørende ga de uttrykk for sitt ønske om å få prate med ansvarshavende lege - noe som ikke ble imøtekommet.

Det var ikke AT hun avviste oss som gjorde at vi ringte pasientombudet, det var HVORDAN hun avviste.

Det går ut på noe så enkelt som å slippe mennesker INN, og vise at man lytter og forstår.
Man kan være nødt til å avslå deres ønsker; det vil antakelig være både til å leve med, og forståelig nok for de fleste.

Vi må visst kvalitetssikre oppførsel og indre sårbehandling på samme måte som vi kvalitetssikrer medisinbruk og ytre sårbehandling.

Fortrinnsvis, for de som møter forståelse for hvorfor de på sin side, tenker som de gjør. De blir lagt merke til, deres bekymring blir tatt seriøst. Muligens behøver de å få stille noen spørsmål i en ny og skremmende situasjon.  Et avslag på opprinnelig ønske kan da gi mening og være helt akseptabelt.
Fordi noen innledningsvis forholdt seg til dem som medmennesker, og ikke behandlet dem som brysomme elementer.

Når man beveger seg inn i psykiatriens lukkede verden, for de fleste skremmende og fremmed bare i navnet - dersom årsaken er behov for å målbære et problem? Alle burde kunne forestille seg hvor avgjørende det er å ikke bli møtt med avvisning for de som går til et sånt skritt. Hva gjør det med mennesker da, at ingen forholder seg til det de sier...? Hva slags trygghet opplever de å få? Hvilken følelse av å bli godt ivaretatt med noe de sliter med?
Hvor verdifulle føler de seg, som ikke blir lyttet til? Som ikke har tanker viktige nok til å vite om?
Hva med følelsen av egenverd, om likegyldighet er alt de møter i forsøk på å be om hjelp?

Vi kan ikke fylle menneskets behov for anstendighet og verdighet med verken penger, metoder eller forbud alene. Når det målbare er i fokus, er det fort å bli opptatt av AT ting blir gjort for et stort antall, ikke HVORDAN de blir gjort.

...og fordi ting blir gjort; det blir satt opp terapitimer, klienten møter og går hjem igjen til alle eller noen få - så er alle målbare størrelser tilstede. Det er mulig å si at denne personen fikk all mulig hjelp, og hjelpeapparatet har hjulpet flere enn noensinne, i alle fall denne. Tror vi alle fordi ingen spør hvordan. Hjalp det, så hvorfor. Var det mislykket? Hvorfor ble det feil. Hvordan.

Når denne personen, kanskje ett eller fire år senere, fremdeles ikke har møtt noen som yter reell hjelp av noe slag; ikke har lyktes i å finne noen som synes det er interessant å lytte til ord som brenner; eller simpelthen har gitt opp å forsøke lenger? Vel.

Sjansen er litt større enn bare mikroskopisk, for at denne personen i Norge i dag vil kunne være en av dem som blir tvangsinnlagt, da - en dag - et år eller fire, senere.
Eller ti.

Det målbare – tvangsmetoder, skjemaer, forbud eller kåringer – har ikke klart å fange opp livsviktige budskap fra innside-Norge.

Vi må visst legge hjertene tettere inntil de kroppene og sinnene som sliter, for å høre hva de sier.

- mente Dønnestad.