09.01.2013

Forskning på flyktningetraumer har relevans for flere

Studerer terapiens kvaliteter


Psykiatrispesialist Sverre Varvin ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)  forsker på sterkt traumatiserte flyktninger og torturofre.

– Erfaring viser at en del behandlingsformer som er utviklet for andre grupper av traumatiserte ikke virker optimalt på ekstremt traumatiserte flyktninger og torturofre, sier Varvin.
– Ved en kvalitativ tilnærming til et fenomen ser man forhold i sin kontekst, man ser for eksempel på sammenheng i en fortelling og hva som skjer før og etter en hendelse, både historisk og i terapisituasjonen.

Komplekse vansker
– Dette er en gruppe mennesker med så komplekse utfordringer at det blir vanskelig å lage en definert tomodellstudie.
– Dessuten varer oftest terapien svært lenge og man kan få problemer med frafall dersom det viser seg at terapiformen ikke passer pasienten, sier han.

Tilpasset design

– Å benytte en kvalitativ tilnærming er sentralt for å kunne designe gode terapiformer for bestemte grupper. Da kan man finne ut hvilken type intervensjon som er fremmende og hvilke som er hemmende for pasientens utvikling, sier Varvin.
Gjennom analysen kan man finne ulike typer mønstre hos alvorlig traumatiserte.


– Vi må forsøke å finne ut av hva som skal til for at det ikke skal bli en belastning å minnes, og at pasienten i tillegg skal lære seg å samle seg når symptomene på posttraumatisk stresslidelse, PTSD, melder seg.

– Vi må også se på hva som gir pasienten en opplevelse av en god relasjon med terapeuten. Når terapien fungerer, skjer det en forandring i pasientens indre relasjonsskjema og symptomene på PTSD avtar gradvis, sier forskeren.

Dette er hentet fra en artikkel publisert på forskning.no 12. oktober 2012.

Det forundrer meg om denne forskningen er av betydning kun for flyktninger.

Kan ikke dette være relevant for andre traumatiserte mennesker, som av noen grunn plutselig blir fratatt alt midt i livet?

Kan ikke dette være situasjonen også for andre enn flyktninger - personlig utsatt for ufattelig brutalitet og kynisme?
Kanskje som eneste offer for psykologiske overgrep, ingen andre SER eller kjenner TIL?
Kanskje som den eneste med kjennskap til hvordan det faktisk henger sammen, at det ikke lenger finnes verdier tilbake i ens eget liv - verken materielle eller menneskelige?
Kan hende er alt vedkommede alene har av informasjon og innsikt, at - slik ble det...?

Det kan hende. Det hender.

Sverre Varvins  forskning på traumeproblematikk blant flyktninger har mange relevante paraleller til mennesker, skadd av ovennevnte type personrettede overgrep.
Blant annet viser forskning på mobbing og utstøtelse fra arbeidslivet at ofre for de verste typer av utstøtelse, ofte lider av senvirkninger på lik linje med krigs- og torturofre.

Psykologisk skitten krigføring og bakholdsangrep, er en måte kyniske bedriftsledere blir kvitt medarbeidere på som de ikke lenger ønsker ha ansatt av noen grunn.
Langtfra oppsigelsesgrunn, derav metoden. Når ingen legitim finnes, tyr man til grove psykologiske virkemidler.
De kan ikke bare være skadelige, de ender ofte med dødelig utgang for den utsatte som ingen levelig utvei finner.

Desto viktigere at kvalitetsforskning på terapi  som dette knyttes til områder med store paraleller, hvor det finnes sørgelig lite forskning fra før.
Og sørgelig lite hjelp og forståelse å møte for de som behøver det, når de virkelig gjør.







10.04.2012

Hva som egentlig skjedde

Fienden var sluppet inn.
Det var ingenting å gjøre med, da jeg forsto. En kamp på liv og død hadde lenge pågått bak min rygg.
Jeg var allerede død.

Karakterdrept.

Tildelt ny identitet, ukjente egenskaper, fremmede holdninger.


Overraskelse som våpen


Vantro etter en overhøvling, absurd i både innhold og form, så jeg meg rundt med trang til å le. Riste på hodet med resten, si "Nei, vet du hva!". Men alle ansikter var som hugd i stein. Ingen så på meg eller møtte blikket mitt. Fjerne var de fiksert på bordet. Noen stirret i gulvet. Stive urørlige miner.
Venn, såvel som partner og kollega. Profesjonell forbindelse, såvel som gammel bekjent.

Sjokket da jeg ble erklært uønsket. Samme person fortsatte sitt enmannsshow og ba meg forsvinne.
Fremdeles ikke en eneste bevegelse å spore i de andres ansikter.
Jeg kløp meg i armen, helt bokstavelig talt. Skalv over det hele. Aldri før opplevd så total sjokktilstand.
Måtte komme meg ut. Ble beordret tilbake for å "ordne opp" i nok en absurd sak. Ba et steinansikt, min nærmeste medarbeider og partner, om hjelp. Enmannsshowet slo fast at denne skulle rekke et fly om to timer, og kunne således ikke hjelpe. Sa vel egentlig:
- Å nei du, her er ingenting overlatt til tilfeldighetene! Tro bare ikke du får noen på tomannshånd!

Jeg greide å kjøre hjem.

Må ringe. Må - -


Ringte først en involvert på et mer perifert plan, som også var en god gammel venn. Noe så vanvittig?!
Etter fire sekunder hadde jeg forstått det også. Det var ingen nyhet jeg skjelven var i ferd med å fortelle.
Det var snarere slik at vedkommede kunne fortalt meg et og annet. Men. Den ene eide vel ikke mer mot enn den andre. Femte, tolvte, førtiandre... Famlende varianter av "sannelig om jeg vet..." og - ja.
Jeg visste i hvert fall ikke.
Ville ikke ant hva å spørre om engang, var jeg mindre satt ut og i stand til det.
Kort samtale.


Uvisshet og overraskelsestaktikk som våpen


Fra det øyeblikk var ikke bare morgendagen ukjent.
Nær venn, god kollega, perifer bekjent. Alle mennesker i min hverdag var ukjente fremmede.
De kjente meg plutselig bedre enn jeg gjorde. Visste noe om meg, jeg ikke ante hva var.
Hvem som egentlig 'visste' eller 'trodde' hva - om noe - kommer jeg aldri til å vite.

Taktikken var å holde meg i total uvisshet. Om mest mulig, og lengst mulig.
Desto mer effektive ble velregisserte bakholdsangrep. Noen kom istand mer på sparket, ettersom jeg ikke ga opp. Lot meg ikke så lett skyve ut i mørket. Stiv av skrekk over ikke å begripe hva som foregikk, slapp jeg likevel ikke taket. Kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle. Kunne ikke for mitt bare liv se hva galt jeg hadde gjort. Fikk ingen klare meldinger om hva det var. Enkelte absurde beskyldninger uten konsistens og sammenheng. Men denne personen ville ikke ha meg der.

I ettertid, enkelt å se hvorfor. Det ville aldri være mulig å dreie mot kun å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid, med meg på lag. Det var ikke engang forretningsmessig smart. Kunne aldri gå bra i lengden. Gikk dårlig.
 
Ante aldri hvor neste angrep kom, eller hva de innebar.
Møtte opp som man skal. Fulgte advokatens råd. Visste etter hvert kun én ting.
- Det gjaldt å stålsette seg.
Hva som enn ville skje, hadde det kun ett formål: få meg til å gi opp.
Knuse meg.

Noen ville HA det jeg hadde skapt. Møysommelig bygd opp og slitt for i år etter år. Det handlet ikke om å overta, men TA. Spille sine falske kort riktig, ta seg til rette. Med dollartegn og maktfryd i blikket, se meg gradvis spilt utover sidelinja.

Maktesløs mot spøkelser og usynlige våpen i form av skjulte beskyldninger og bakvaskelse.
Umulig å vite hvor løgn var spredd. Umulig å vite hva de var.
Hvordan imøtegå eller motbevise noen ting, uten å ane hva eller hvor...? Man kan ikke.

Det hadde vært tungt å gjøre det riktige en stund, jeg hadde gitt uttrykk for det til advokaten.
- Nå vet jeg ikke om jeg greier mer...! sa jeg, og mente gå alene sterk og oppreist i møte med hva som helst. Bli stående like fast uten å miste balansen. Advokaten forsto.
Hadde tatt del i endel møter med vantro overraskelse, nedverdigelse, ydmykelse, skuffelse, svik, manipulering, usikre mennesker med frykt for egen sikkerhet og skjebne. Kvelende taushet,
Uvissheten var total.


Isolasjon - det ultimate våpen


Dagen kom da det kom man offisielt kaller "utestengelse".
- Nå kan du visst trygt bare gå hjem og plante flere blomster en stund, sa advokaten.
Det var ikke plass til stort flere sommerblomster det året. Men jeg hadde et hjem hvor jeg plantet dem. Lkte å holde på med sånt.

Som skitne bomber la et teppe av nervegass over tilværelsen min, ble jeg mer nummen og lam for hver dag.
Teppebomber tåkela meg. Jeg ble stadig mer uklar for omgivelsene. Usynlig. Til sist var jeg usynlig.
Fantes ikke lenger.
Noen spurte selvfølgelig etter meg, men fikk så tvetydige svar om hvor jeg var blitt av, det føltes ubehagelig å oppsøke meg andre steder enn hvor jeg normalt var å finne gjennom mange år.

Det ble stille. Livet i en osteklokke. Lokket løftet av kun i forbindelse med nødvendige møter i forberedelsen mot rettssak. Like ubehagelige med uventet innhold og utfall, som alt annet hadde vært i mange måneder.
Telefonen ringte sjelden. Den ga meg aldri et døgns pause, før vi inngikk en pakt med den onde i sinn.
En og annen tur i kolonialen for å handle det nødvendigste i blant. Møte usikre eller se bortvendte blikk hos mennesker jeg ikke engang visste hvem var. Akkurat det var ikke uvant lenger, men nå rimelig ubehagelig.

Sjeldnere og sjeldnere kom jeg i nærheten av stedet hvor hjerte og sjel - sosialt liv og omgangsvenner, faglige karrieremessige forbindelser, personlige interesser, kolleger og fine flinke folk, alt jeg eide av lidenskap og kjærlighet - lå igjen uten meg.
Sporløst forsvunnet.
Lik Atlantis, muligens aldri eksistert...?
Det eksisterte ikke lenger.

Eksisterte knapt selv.

Eide ingen anelse om det da; i hvilken grad det faktisk er mulig å eksistere uten å leve.
Men det tilhører andre steder i historien. Dette er en godt komprimert gjengivelse av selve begynnelsen.
- Det som egentlig skjedde.
Det måtte forårsake et veritabelt rullesteinsras.

07.04.2012

Terapeutens triumf

Siste terapitime i den omgang.
Psykologen skal være borte fra jobb en periode.

- Vet du hvorfor jeg tror du kommer hit i dag?
- Nei... Hvorfor? Nei.
- Jeg tror du er redd du ikke skal få komme hit mer.

Forstår ikke. Skjønner ikke hva h*n mener med det. Venter på fortsettelsen. Det er ingen.
Vi snakker om andre ting.

En måned senere ringer jeg. Ber om tips til noe å gjøre selv, inntil psykologen er tilbake i jobb. Har behov for noe å holde fast i. Noe å gjøre for ikke å miste håpet igjen. Ikke falle sammen, holde det gående, fokusere på en framtid.
Vi prater en times tid. Jeg spør konkret om det finnes bøker og får et par tips.
Forteller mine nærmeste etterpå hvor vanskelig det virker å få tak på - hva mente h*n egentlig? Hvordan kunne jeg hjelpe meg selv gjennom perioden uten terapi?

"Be om kopi av epikrisen" sa en nær, "h*n må da ha sagt noe om det til legen din."

Psykologen sa en hel del, det meste nytt for meg. Nærstående fant noe sjokkerende, akkurat hva var jeg ikke sikker på. Ikke da.
Noe kunne jeg kjenne igjen, men fant det omskrevet og tilpasset ny kontekst og sammenheng.
Og jeg fant at kursen min var basert på grove navigasjonsfeil...

Planen var på ingen måte å gjenoppta terapien etter endt permisjon.

"...for syk til å kunne nyttiggjøre seg slik spesialisthjelp". 


For det manglet ikke på tiltak spesialisten hadde forsøkt iverksette. Til og med mine påfunn i øyeblikks nød, var presentert som slike.
Konklusjonen var klar. Om enn så overtydelig, det i seg selv burde vekke undring.

Å tilby meg slik spesialisert hjelp var bortkastede ressurser.

- Diagnose.
- Mål med behandling.


Ukjent
inntil da. Begge deler, like absurd. Fullstendig meningsløst.

Mens epikrisen i sin helhet ga faktisk mening.
Den var bare ikke ment for meg.

Brått fikk det en slags betydning, sånt jeg aldri forsto underveis. Da jeg la ansvaret på meg selv og strevde hardere for å bli "hjelpbar".

Marerittet var ikke over. Nei, dette var et nytt.
Igjen, begynte det før jeg ante at noe var galt. Eide jeg anelse, må det likevel ha vært for utrolig. For mange grunner til at når jeg fremdeles kunne være trygg, var det nettopp der.

Større og verre enn noe.
Overmakt, åpenbar og overveldende.
Troverdighet rasert i flere omganger, sørgelig lite å fare med.

Etter årevis med forgjeves forsøk på å få hjelp, var jeg dårligere stilt enn noen gang.

Spesialisterklært ute av stand til å ta imot hjelp. Fra enhver spesialist.

- og verre enda.

Gradvis stum.

Enda mer ingen.
Utafor, der slike som meg svever rundt uten tyngdekraft til et eller annet treffer hardt nok.
Eller vi blir bare sittende fast der noe sted, i vår egen språkløse usannsynlighet.




30.01.2011

Ambivalens

"For en kamp.
Hva slåss jeg for?! Hvorfor kjemper jeg denne kampen nå igjen?
Alltid!
Like slitsomt sterkt for og imot - hva enn jeg skal, og akkurat samme hvorfor?"

Plutselig forsto jeg at det var fornuften.
- Og at alt annet ville være idioti.
Selvfølgelig vil jeg ikke være med!
Hvorfor i all verden skulle jeg det?


Hva skal jeg der?
Det er ikke min virkelighet.
Der finnes ingen rom dere ikke har isolert!
Ingen steds hvor sant i går, er meg i dag, og enda sant i morra.


Deformert; erklært ugyldig; bevist usynlig - stum.


Risikoen er heller større enn mindre nå enn før.
"Det er ikke trygt å ferdes der."
Hvem som helst kan se meg bli overfalt og snu seg bort.
Hvem som helst finne på det; å ønske meg langt vekk.

Sunn fornuft.

At den skal være så forbanna stri å knekke.

Så gjenstridig av natur.

25.10.2010

Virkelig dustete

Etter å ha lest "Moraliserende dusteprest" og dustepresten selv, kom taletrangen.

Ikke for at taletrang mangler ellers, egentlig.
Den har fått en lei tendens til å drukne i kvalme, før stemmen får gjort seg gjeldende med ord i bloggfasong. Det er vel fare for at stemmen blir mindre flink, dessverre. Men den vil si noe.
For ordbrukerprest Nordengen har noen svært gode utsagn!

- Livet er av og til så hardt at vi blir oppskjørtet av livets harde realiteter. Det verste vi kan gjøre er å gi opp livet. Vi må innse virkeligheten. Lære oss til å akseptere livet slik det er blitt, selv om det kan være vondt, sa Nordengen, sønn av Oslos tidligere ordfører, Albert Nordengen.

Problemet er bare hvem han henvender seg til.

Hvem blir oppskjørtet av hvem sin realitet?
Hvem må innse hvilken virkelighet?
Og hvem må akseptere den? 
- Vi sykeliggjør altfor mye.
Ja, det gjør dere sannelig!
Dere orker ikke å innse at andres virkelighet kan bli så grell.
Langt mindre, tanken på at det like gjerne kunne ha vært dere selv.
– Vi må tørre å alminneliggjøre psykiske problemer. Snakk om det som du snakker om å ha vondt i nakken --- .
Det er åpenbart at virkeligheten er på avveie.
Hvem "vi" må tørre? Hvem må alminneliggjøre noe - for hvem?
Det skal de med ualminnelige problemer gjøre, for dem uten.
Ved å snakke om seg selv og omtale problemet sitt som et hvilket som helst skrubbsår.
Det er viktig å vise åpenhet.

Men problemet blir ikke mindre av å bli åpent avvist og underkjent!
Det er nemlig ingen som ser likheten mellom egne nakkeplager, og andres brutalt traumatiserende realitet. Som allerede er vanskelig nok å akseptere, selv for den det gjelder.
- Det nytter ikke å grave seg ned.
Nehei. Nei, hvem trodde det?

Han nevner ingenting om å begrave folk levende av mangel på aksept?
Ikke et ord om dem som kjemper for å få komme ut i lyset?
De som blir utestengt med sin begredelige virkelighet, fordi ingen orker å høre på dem?
Hvem skal alminneliggjøre dem som ikke har noen å snakke til?

Hvorfor må det grusomme bli alminnelig, for å få aksept som virkelig? 

Hvem gir dermed opp hvem sine liv?

Dette dusteforedraget hadde gjort seg bra, hadde det vært på sin plass.
Enten i riktig virkelighet eller Dusteforbundet.

 
En tanke etter: Forresten viser Sigruns blogg "Kapasitet for empati" til lederen i Tidsskrift for norsk psykologforening, "Ubehagelig nummen". Den beskriver nok dessverre en ganske riktig virkelighet.