Hva som egentlig skjedde

Fienden var sluppet inn.
Det var ingenting å gjøre med, da jeg forsto. En kamp på liv og død hadde lenge pågått bak min rygg.
Jeg var allerede død.

Karakterdrept.

Tildelt ny identitet, ukjente egenskaper, fremmede holdninger.

Overraskelse som våpen

Vantro etter en overhøvling, absurd i både innhold og form, så jeg meg rundt med trang til å le. Riste på hodet med resten, si "Nei, vet du hva!". Men alle ansikter var som hugd i stein. Ingen så på meg eller møtte blikket mitt. Fjerne var de fiksert på bordet. Noen stirret i gulvet. Stive urørlige miner.
Venn, såvel som partner og kollega. Profesjonell forbindelse, såvel som gammel bekjent.

Sjokket da jeg ble erklært uønsket. Samme person fortsatte sitt enmannsshow og ba meg forsvinne.
Fremdeles ikke en eneste bevegelse å spore i de andres ansikter.
Jeg kløp meg i armen, helt bokstavelig talt. Skalv over det hele. Aldri før opplevd så total sjokktilstand.
Måtte komme meg ut. Ble beordret tilbake for å "ordne opp" i nok en absurd sak. Ba et steinansikt, min nærmeste medarbeider og partner, om hjelp. Enmannsshowet slo fast at denne skulle rekke et fly om to timer, og kunne således ikke hjelpe. Sa vel egentlig:
- Å nei du, her er ingenting overlatt til tilfeldighetene! Tro bare ikke du får noen på tomannshånd!

Jeg greide å kjøre hjem.

Må ringe. Må - -

Ringte først en involvert på et mer perifert plan, som også var en god gammel venn. Noe så vanvittig?!
Etter fire sekunder hadde jeg forstått det også. Det var ingen nyhet jeg skjelven var i ferd med å fortelle.
Det var snarere slik at vedkommede kunne fortalt meg et og annet. Men. Den ene eide vel ikke mer mot enn den andre. Femte, tolvte, førtiandre... Famlende varianter av "sannelig om jeg vet..." og - ja.
Jeg visste i hvert fall ikke.
Ville ikke ant hva å spørre om engang, var jeg mindre satt ut og i stand til det.
Kort samtale.

Uvisshet og overraskelsestaktikk som våpen

Fra det øyeblikk var ikke bare morgendagen ukjent.
Nær venn, god kollega, perifer bekjent. Alle mennesker i min hverdag var ukjente fremmede.
De kjente meg plutselig bedre enn jeg gjorde. Visste noe om meg, jeg ikke ante hva var.
Hvem som egentlig 'visste' eller 'trodde' hva - om noe - kommer jeg aldri til å vite.

Taktikken var å holde meg i total uvisshet. Om mest mulig, og lengst mulig.
Desto mer effektive ble velregisserte bakholdsangrep. Noen kom istand mer på sparket, ettersom jeg ikke ga opp. Lot meg ikke så lett skyve ut i mørket. Stiv av skrekk over ikke å begripe hva som foregikk, slapp jeg likevel ikke taket. Kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle. Kunne ikke for mitt bare liv se hva galt jeg hadde gjort. Fikk ingen klare meldinger om hva det var. Enkelte absurde beskyldninger uten konsistens og sammenheng. Men denne personen ville ikke ha meg der.

I ettertid, enkelt å se hvorfor. Det ville aldri være mulig å dreie mot kun å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid, med meg på lag. Det var ikke engang forretningsmessig smart. Kunne aldri gå bra i lengden. Gikk dårlig.

 
Ante aldri hvor neste angrep kom, eller hva de innebar.
Møtte opp som man skal. Fulgte advokatens råd. Visste etter hvert kun én ting.
- Det gjaldt å stålsette seg.
Hva som enn ville skje, hadde det kun ett formål: få meg til å gi opp.
Knuse meg.

Noen ville HA det jeg hadde skapt. Møysommelig bygd opp og slitt for i år etter år. Det handlet ikke om å overta, men TA. Spille sine falske kort riktig, ta seg til rette. Med dollartegn og maktfryd i blikket, se meg gradvis spilt utover sidelinja.

Maktesløs mot spøkelser og usynlige våpen i form av skjulte beskyldninger og bakvaskelse.
Umulig å vite hvor løgn var spredd. Umulig å vite hva de var.
Hvordan imøtegå eller motbevise noen ting, uten å ane hva eller hvor...? Man kan ikke.

Det hadde vært tungt å gjøre det riktige en stund, jeg hadde gitt uttrykk for det til advokaten.
- Nå vet jeg ikke om jeg greier mer...! sa jeg, og mente gå alene sterk og oppreist i møte med hva som helst. Bli stående like fast uten å miste balansen. Advokaten forsto.
Hadde tatt del i endel møter med vantro overraskelse, nedverdigelse, ydmykelse, skuffelse, svik, manipulering, usikre mennesker med frykt for egen sikkerhet og skjebne. Kvelende taushet,
Uvissheten var total.

Isolasjon - det ultimate våpen

Dagen kom da det kom man offisielt kaller "utestengelse".
- Nå kan du visst trygt bare gå hjem og plante flere blomster en stund, sa advokaten.
Det var ikke plass til stort flere sommerblomster det året. Men jeg hadde et hjem hvor jeg plantet dem. Lkte å holde på med sånt.

Som skitne bomber la et teppe av nervegass over tilværelsen min, ble jeg mer nummen og lam for hver dag.
Teppebomber tåkela meg. Jeg ble stadig mer uklar for omgivelsene. Usynlig. Til sist var jeg usynlig.
Fantes ikke lenger.
Noen spurte selvfølgelig etter meg, men fikk så tvetydige svar om hvor jeg var blitt av, det føltes ubehagelig å oppsøke meg andre steder enn hvor jeg normalt var å finne gjennom mange år.

Det ble stille. Livet i en osteklokke. Lokket løftet av kun i forbindelse med nødvendige møter i forberedelsen mot rettssak. Like ubehagelige med uventet innhold og utfall, som alt annet hadde vært i mange måneder.
Telefonen ringte sjelden. Den ga meg aldri et døgns pause, før vi inngikk en pakt med den onde i sinn.
En og annen tur i kolonialen for å handle det nødvendigste i blant. Møte usikre eller se bortvendte blikk hos mennesker jeg ikke engang visste hvem var. Akkurat det var ikke uvant lenger, men nå rimelig ubehagelig.

Sjeldnere og sjeldnere kom jeg i nærheten av stedet hvor hjerte og sjel - sosialt liv og omgangsvenner, faglige karrieremessige forbindelser, personlige interesser, kolleger og fine flinke folk, alt jeg eide av lidenskap og kjærlighet - lå igjen uten meg.

Sporløst forsvunnet.
Lik Atlantis, muligens aldri eksistert...?
Det eksisterte ikke lenger.

Eksisterte knapt selv.

Eide ingen anelse om det da; i hvilken grad det faktisk er mulig å eksistere uten å leve.
Men det tilhører andre steder i historien. Dette er en godt komprimert gjengivelse av selve begynnelsen.
- Det som egentlig skjedde.
Det måtte forårsake et veritabelt rullesteinsras.

Terapeutens triumf

Siste terapitime i den omgang.
Psykologen skal være borte fra jobb en periode.

- Vet du hvorfor jeg tror du kommer hit i dag?
- Nei... Hvorfor? Nei.
- Jeg tror du er redd du ikke skal få komme hit mer.

Forstår ikke. Skjønner ikke hva h*n mener med det. Venter på fortsettelsen. Det er ingen.
Vi snakker om andre ting.

En måned senere ringer jeg. Ber om tips til noe å gjøre selv, inntil psykologen er tilbake i jobb. Har behov for noe å holde fast i. Noe å gjøre for ikke å miste håpet igjen. Ikke falle sammen, holde det gående, fokusere på en framtid.
Vi prater en times tid. Jeg spør konkret om det finnes bøker og får et par tips.
Forteller mine nærmeste etterpå hvor vanskelig det virker å få tak på - hva mente h*n egentlig? Hvordan kunne jeg hjelpe meg selv gjennom perioden uten terapi?

"Be om kopi av epikrisen" sa en nær, "h*n må da ha sagt noe om det til legen din."

Psykologen sa en hel del, det meste nytt for meg. Nærstående fant noe sjokkerende, akkurat hva var jeg ikke sikker på. Ikke da.
Noe kunne jeg kjenne igjen, men fant det omskrevet og tilpasset ny kontekst og sammenheng.
Og jeg fant at kursen min var basert på grove navigasjonsfeil...

Planen var på ingen måte å gjenoppta terapien etter endt permisjon.

"...for syk til å kunne nyttiggjøre seg slik spesialisthjelp". 

For det manglet ikke på tiltak spesialisten hadde forsøkt iverksette. Til og med mine påfunn i øyeblikks nød, var presentert som slike.
Konklusjonen var klar. Om enn så overtydelig, det i seg selv burde vekke undring.

Å tilby meg slik spesialisert hjelp var bortkastede ressurser.

- Diagnose.
- Mål med behandling.

Ukjent inntil da. Begge deler, like absurd. Fullstendig meningsløst.

Mens epikrisen i sin helhet ga faktisk mening.
Den var bare ikke ment for meg.

Brått fikk det en slags betydning, sånt jeg aldri forsto underveis. Da jeg la ansvaret på meg selv og strevde hardere for å bli "hjelpbar".

Marerittet var ikke over. Nei, dette var et nytt.
Igjen, begynte det før jeg ante at noe var galt. Eide jeg anelse, må det likevel ha vært for utrolig. For mange grunner til at når jeg fremdeles kunne være trygg, var det nettopp der.

Større og verre enn noe.
Overmakt, åpenbar og overveldende.
Troverdighet rasert i flere omganger, sørgelig lite å fare med.

Etter årevis med forgjeves forsøk på å få hjelp, var jeg dårligere stilt enn noen gang.

Spesialisterklært ute av stand til å ta imot hjelp. Fra enhver spesialist.

- og verre enda.

Gradvis stum.

Enda mer ingen.
Utafor, der slike som meg svever rundt uten tyngdekraft til et eller annet treffer hardt nok.
Eller vi blir bare sittende fast der noe sted, i vår egen språkløse usannsynlighet.

Ambivalens

"For en kamp.

Hva slåss jeg for?! Hvorfor kjemper jeg denne kampen nå igjen?

Alltid!

Like slitsomt sterkt for og imot - hva enn jeg skal, og akkurat samme hvorfor?"

Plutselig forsto jeg at det var fornuften.
- Og at alt annet ville være idioti.
Selvfølgelig vil jeg ikke være med!
Hvorfor i all verden skulle jeg det?


Hva skal jeg der?
Det er ikke min virkelighet.
Der finnes ingen rom dere ikke har isolert!
Ingen steds hvor sant i går, er meg i dag, og enda sant i morra.


Deformert; erklært ugyldig; bevist usynlig - stum.


Risikoen er heller større enn mindre nå enn før.
"Det er ikke trygt å ferdes der."
Hvem som helst kan se meg bli overfalt og snu seg bort.
Hvem som helst finne på det; å ønske meg langt vekk.

Sunn fornuft.

At den skal være så forbanna stri å knekke.

Så gjenstridig av natur.

Personlige forskningsresultater

Til Linnea.

Jeg har lest bloggen din - nesten samtlige poster - siden i går.
Min nysgjerrighet ble vekket fordi jeg har opplevd det på nært hold selv. At noen ble gjenstand for hårreisende behandling av hhv. politi og fengselsvesen. Hvor maktesløse man er når enkelte offentlige instanser har bestemt seg. Og hvordan det setter en stopper for alle muligheter til å leve et normalt liv. Straffen som aldri tar slutt.

Men det begynte med denne posten, som jeg rent glemte igjen! Det som opprinnelig førte meg dit var et autosøk via Google: "PTSD". Fordi jeg ble rammet av det som voksen. Tilfeldigheter og påkjenningen det er å grave i egen elendighet - etter å ha søkt i blinde i lang tid - gjorde at jeg greide å finne ut av det til slutt. Mens jeg fikk alt annet enn hjelp der man vanligvis forventer det.
Jeg har fått full tilslutning til konklusjonen om PTSD. Men opplever det som et stort problem at det nærmest ikke foreligger kunnskap i det hele tatt, om graden og type skade, jeg mener særlig enkelte fenomener påfører et menneske.

Det jeg tenker på er:

• å bli utsatt for plutselige grove svik/angrep uten forvarsel
• å bli påført skyld for noe man finner helt absurd og utenkelig, ikke minst skammelig
• å erfare at dette får omfattende konsekvenser for store områder av ens liv
• å oppleve så store omveltninger uventet at det oppstår en reell sjokktilstand
• å bli behandlet like absurd og i henhold til dette, av ulike instanser man kommer i kontakt med videre som en følge av dette
• å være fratatt all troverdighet, oppleve at man verken blir trodd eller at noe man sier anses å kunne være av viktighet
• å bli stående i en slik situasjon over tid, uten at noe rettes opp men fortsetter samme vei, slik at negative konsekvenser blir permanent
• å aldri oppnå noen endelig avklaring, ikke få slått fast hva som er riktig og satt punktum
• å bli fratatt all verdighet, og sin identitet slik man kjenner seg selv
  

Man opplever regelrett å bli fraranet sin identitet som menneske. All basal trygghet forsvinner. Tro på at man kan ha kontroll over sitt eget liv. Antakelig i første omgang på et nokså ubevisst nivå.
Jeg tror dette er innsikt man umulig kan greie å oppnå selv, i en situasjon hvor man har nok med å stå imot stadig nye sjokk, beskytte seg etter beste evne, ikke minst - bruke energi til å være på vakt mot "det man ikke vet", alt ukjent som KAN være farlig, men som man enda ikke kjenner.

Som sagt, jeg glemte regelrett at innlegget om PTSD førte meg til bloggen. Når jeg gikk tilbake igjen, for å
se "hva var det nå egentlig...?" Så slo det meg at denne mannen har vært utsatt for alle elementene jeg nevner.

Det er totalt utslettende. Det har en lammende effekt på et menneskes psyke å være gjenstand for så massive angrep som uskyldig - fordi det er så sjokkartet, at man kan ikke tro det som skjer.
 

Etter min oppfatning av det som beskrives i bloggen, er det ikke unaturlig å tro at man får traumer på linje med mennesker som gjennomgår tortur eller psykisk mishandling.
Mennesker som utsettes for overgrep i forbindelse med krig, har den "mening" å tillegne det som skjer, at de er ofre i kraft av sin nasjonalitet eller etniske opprinnelse.

For et alenestående enkeltmenneske som i denne mannens situasjon, er slike meningsgivende faktorer totalt fraværende. Han er uten noen annen forklaring enn at han utsettes for alt dette "i kraft av seg selv."
Et angrep direkte mot ham som person, hvor alle ønsker å ramme, skade, gjøre ham personlig ille.
Tildels forståelig den aller første anklagen; relasjonsbrudd med sterke følelser og, ikke legitim men menneskelig - dessverre - atferd. Deretter blir det verre å forstå aktørenes motivasjon.

Det er grusomt forbi enhver forstand.

Det som skjer er etter min oppfatning at man blir mentalt paralysert - et hjelpeløst barn i voksen skikkelse, men uten barnets evne til tilpasning - fordi man hadde rukket å gro seg voksen med en oppfatning av hvordan verden er trygg, med visshet om at man evner å ivareta seg selv, sitt liv, og å sørge for sine.

Mens omgivelsene fortsatt forventer voksen atferd, er man i virkeligheten nullstilt. Man har blitt et barn igjen, fordi ingenting man visste som sant stemmer lenger. Man vet ikke NOE, utover det man erfarer fra dag til dag - og man vet ingenting før det har skjedd. Man aner ikke hva som venter den neste timen.
Det er alt man vet. At man vet ingenting.

Det er uutholdelig. Man flykter som best man kan, vet ikke hvordan man skal møte verden på et rasjonelt vis. Den er jo komplett irrasjonell. Helt på styr; splitter pine gal?

Heldigvis har vi uant styrke til å beskytte oss psykisk. Det store dilemmaet er at vi behøver nok ofte hjelp for å greie å komme tilbake igjen, og det er da den blir så merkbar; mangelen på innsikt og forståelse for disse prosessene.
Derfor er det absolutt mulig å bli ytterligere skadd i en sårbar situasjon, kanskje dissosiert i ulik grad og uten helt oversikt over hva som skjer, som flyktning fra noe man ikke kan leve med.
Både unngåelsesatferd, rusmidler, tilfeldigheter og omgivelser vil kunne prege veien videre.
Og min oppfatning er at uten å bli møtt av forståelse, eller noe som kan stoppe snøballen å rulle, så ender det sjelden særlig heldig.

Det tok mine beste år å forstå alle de kompliserte sammenhengene. Flere tusen sider og dokumenter, innenfor flere delområder av psykologien og tilgrensende fagområder, lest og studert. Forskning fra alle kanter av verden, og alle tenkelige sider ved traumeproblematikk. Andres erfaring med ulike typer overgrep og kriser. For å få grep om hva som egentlig hendte, hva som har skjedd videre - og hvorfor.
Hvordan.

Dette er ikke allment kjent, eller anerkjent kunnskap i psykiatrien. Det virker ikke som logisk å tenke seg engang - bortsett fra at det begynner å bli anerkjent at flyktninger opplever lignende, når de er tvunget til å forlate alt trygt for å leve i eksil.
Men som kunnskap om noe som rammer vanlige mennesker i vårt velferdssamfunn og rettsstaten Norge, klarer jeg ikke å finne dette beskrevet noe sted.
For meg er det naturlig å tro at mange lever i eksil i Norge, uten å være i landflyktighet.
Jeg vet at det er flere enn meg.

Og husker hvordan jeg - kjent for å ha over gjennomsnittlig verbal kapasitet - mistet språket og evnen til å ordlegge meg. Det var ikke plass til å holde orden på hendelser og ord. De mest primitive forsvarsinstinkter hadde tatt over. I grunnen var jeg redusert til et - menneskedyr. En bekjent sa engang "Du er var som en hjort!". Den sover aldri to netter på samme sted, av ren forsiktighet. Uten sammenligning forøvrig -.
Men da var det ikke bare traumene, men behandling som reduserte meg. Både "terapi" og "medisinering".
Det siste foretrekker jeg å kalle kjemisk lobotomering, det første skal få hvile i fred for nå.

PTSD er egentlig et for snevert begrep, komplisert PTSD er noe bedre, men også "dissosiasjon" må med.
Det samme må betydningen av kontekst og såkalt beskyttende systemer, samt effekten av retraumatisering.
Helt avgjørende i tilfeller som dette, er forskjellen mellom å være "en skyldig" og "den uskyldige".

Ikke fordi en skyldig har fortjent umenneskelig behandling. Men fordi en som har gjort det som påstås, eller er kjent med noe av det fra før, kan forstå det som skjer. Det finnes et minimum av sammenheng; det er årsak og konsekvens.
Det finnes tross alt MENING, hva man enn mener om skyldspørsmål og straffereaksjon.

I motsatt fall, altså for den uskyldige, er det i første rekke et sjokk.  Og eneste årsak i ytterste konsekvens må bli at man er et uverdig menneske. Det MÅ man være, for å fortjene så stor urett. Hvem andre får livet sitt revet over og ødelagt uten videre? Med fullt overlegg.

- for vi er meningssøkende til det siste. Jeg tror i alle fall det. At vi er avhengige av å finne en mening med det som skjer. Om det så gjør oss selv til mindreverdige, hvis situasjonen dermed blir mulig å begripe.
Man kan komme seg opp derfra igjen; man kan gjenvinne selvrespekten og verdien som menneske.
Det ER mulig å skape seg et liv av hva man nå har igjen av ressurser, eller det man greier å skaffe seg.
Det tror jeg.

Men man spør seg stadig som du.

"Går det virkelig an?"

Svaret er JA.
Det går virkelig an.
Selvfølgelig!

Det er det som er så jævlig.

Som nevnt finnes mange kilder. De blir stadig flere. Det ble umulig å linke helt konkret her, men spesielt viktige er: Sverre Varvin med sin forskning på flyktninger, Sigrun Tømmerås via Sigruns blogg, samt Bergen Bullying Research Group og også Culcom er verdt å nevne.
Forøvrig har personlig meta(kvasi)forskning vært helt nødvendig for å finne nødvendig sammenheng, og sosiologi, antropologi, filosofi, samfunnsvitenskap, etikk bl.a. har vært viktig såvel som psykologi/psykiatri.
All innsnevring av synet på menneskeliv - vel. Tilgi en tospråklig. It gives me the chills.

So far, so good. Still getting better.

Virkelig dustete

Etter å ha lest "Moraliserende dusteprest" og dustepresten selv, kom taletrangen.

Ikke for at taletrang mangler ellers, egentlig.
Den har fått en lei tendens til å drukne i kvalme, før stemmen får gjort seg gjeldende med ord i bloggfasong. Det er vel fare for at stemmen blir mindre flink, dessverre. Men den vil si noe.
For ordbrukerprest Nordengen har noen svært gode utsagn!

- Livet er av og til så hardt at vi blir oppskjørtet av livets harde realiteter. Det verste vi kan gjøre er å gi opp livet. Vi må innse virkeligheten. Lære oss til å akseptere livet slik det er blitt, selv om det kan være vondt, sa Nordengen, sønn av Oslos tidligere ordfører, Albert Nordengen.

Problemet er bare hvem han henvender seg til.

Hvem blir oppskjørtet av hvem sin realitet?
Hvem må innse hvilken virkelighet?
Og hvem må akseptere den? 

- Vi sykeliggjør altfor mye.

Ja, det gjør dere sannelig!
Dere orker ikke å innse at andres virkelighet kan bli så grell.
Langt mindre, tanken på at det like gjerne kunne ha vært dere selv.

– Vi må tørre å alminneliggjøre psykiske problemer. Snakk om det som du snakker om å ha vondt i nakken --- .

Det er åpenbart at virkeligheten er på avveie.
Hvem "vi" må tørre? Hvem må alminneliggjøre noe - for hvem?
Det skal de med ualminnelige problemer gjøre, for dem uten.
Ved å snakke om seg selv og omtale problemet sitt som et hvilket som helst skrubbsår.
Det er viktig å vise åpenhet.

Men problemet blir ikke mindre av å bli åpent avvist og underkjent!
Det er nemlig ingen som ser likheten mellom egne nakkeplager, og andres brutalt traumatiserende realitet. Som allerede er vanskelig nok å akseptere, selv for den det gjelder.

- Det nytter ikke å grave seg ned.

Nehei. Nei, hvem trodde det?

Han nevner ingenting om å begrave folk levende av mangel på aksept?
Ikke et ord om dem som kjemper for å få komme ut i lyset?
De som blir utestengt med sin begredelige virkelighet, fordi ingen orker å høre på dem?
Hvem skal alminneliggjøre dem som ikke har noen å snakke til?

Hvorfor må det grusomme bli alminnelig, for å få aksept som virkelig? 

Hvem gir dermed opp hvem sine liv?

Dette dusteforedraget hadde gjort seg bra, hadde det vært på sin plass.
Enten i riktig virkelighet eller Dusteforbundet.

 
En tanke etter: Forresten viser Sigruns blogg "Kapasitet for empati" til lederen i Tidsskrift for norsk psykologforening, "Ubehagelig nummen". Den beskriver nok dessverre en ganske riktig virkelighet.