Hva som egentlig skjedde

Fienden var sluppet inn.
Det var ingenting å gjøre med, da jeg forsto. En kamp på liv og død hadde lenge pågått bak min rygg.
Jeg var allerede død.

Karakterdrept.

Tildelt ny identitet, ukjente egenskaper, fremmede holdninger.

Overraskelse som våpen

Vantro etter en overhøvling, absurd i både innhold og form, så jeg meg rundt med trang til å le. Riste på hodet med resten, si "Nei, vet du hva!". Men alle ansikter var som hugd i stein. Ingen så på meg eller møtte blikket mitt. Fjerne var de fiksert på bordet. Noen stirret i gulvet. Stive urørlige miner.
Venn, såvel som partner og kollega. Profesjonell forbindelse, såvel som gammel bekjent.

Sjokket da jeg ble erklært uønsket. Samme person fortsatte sitt enmannsshow og ba meg forsvinne.
Fremdeles ikke en eneste bevegelse å spore i de andres ansikter.
Jeg kløp meg i armen, helt bokstavelig talt. Skalv over det hele. Aldri før opplevd så total sjokktilstand.
Måtte komme meg ut. Ble beordret tilbake for å "ordne opp" i nok en absurd sak. Ba et steinansikt, min nærmeste medarbeider og partner, om hjelp. Enmannsshowet slo fast at denne skulle rekke et fly om to timer, og kunne således ikke hjelpe. Sa vel egentlig:
- Å nei du, her er ingenting overlatt til tilfeldighetene! Tro bare ikke du får noen på tomannshånd!

Jeg greide å kjøre hjem.

Må ringe. Må - -

Ringte først en involvert på et mer perifert plan, som også var en god gammel venn. Noe så vanvittig?!
Etter fire sekunder hadde jeg forstått det også. Det var ingen nyhet jeg skjelven var i ferd med å fortelle.
Det var snarere slik at vedkommede kunne fortalt meg et og annet. Men. Den ene eide vel ikke mer mot enn den andre. Femte, tolvte, førtiandre... Famlende varianter av "sannelig om jeg vet..." og - ja.
Jeg visste i hvert fall ikke.
Ville ikke ant hva å spørre om engang, var jeg mindre satt ut og i stand til det.
Kort samtale.

Uvisshet og overraskelsestaktikk som våpen

Fra det øyeblikk var ikke bare morgendagen ukjent.
Nær venn, god kollega, perifer bekjent. Alle mennesker i min hverdag var ukjente fremmede.
De kjente meg plutselig bedre enn jeg gjorde. Visste noe om meg, jeg ikke ante hva var.
Hvem som egentlig 'visste' eller 'trodde' hva - om noe - kommer jeg aldri til å vite.

Taktikken var å holde meg i total uvisshet. Om mest mulig, og lengst mulig.
Desto mer effektive ble velregisserte bakholdsangrep. Noen kom istand mer på sparket, ettersom jeg ikke ga opp. Lot meg ikke så lett skyve ut i mørket. Stiv av skrekk over ikke å begripe hva som foregikk, slapp jeg likevel ikke taket. Kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle. Kunne ikke for mitt bare liv se hva galt jeg hadde gjort. Fikk ingen klare meldinger om hva det var. Enkelte absurde beskyldninger uten konsistens og sammenheng. Men denne personen ville ikke ha meg der.

I ettertid, enkelt å se hvorfor. Det ville aldri være mulig å dreie mot kun å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid, med meg på lag. Det var ikke engang forretningsmessig smart. Kunne aldri gå bra i lengden. Gikk dårlig.

 
Ante aldri hvor neste angrep kom, eller hva de innebar.
Møtte opp som man skal. Fulgte advokatens råd. Visste etter hvert kun én ting.
- Det gjaldt å stålsette seg.
Hva som enn ville skje, hadde det kun ett formål: få meg til å gi opp.
Knuse meg.

Noen ville HA det jeg hadde skapt. Møysommelig bygd opp og slitt for i år etter år. Det handlet ikke om å overta, men TA. Spille sine falske kort riktig, ta seg til rette. Med dollartegn og maktfryd i blikket, se meg gradvis spilt utover sidelinja.

Maktesløs mot spøkelser og usynlige våpen i form av skjulte beskyldninger og bakvaskelse.
Umulig å vite hvor løgn var spredd. Umulig å vite hva de var.
Hvordan imøtegå eller motbevise noen ting, uten å ane hva eller hvor...? Man kan ikke.

Det hadde vært tungt å gjøre det riktige en stund, jeg hadde gitt uttrykk for det til advokaten.
- Nå vet jeg ikke om jeg greier mer...! sa jeg, og mente gå alene sterk og oppreist i møte med hva som helst. Bli stående like fast uten å miste balansen. Advokaten forsto.
Hadde tatt del i endel møter med vantro overraskelse, nedverdigelse, ydmykelse, skuffelse, svik, manipulering, usikre mennesker med frykt for egen sikkerhet og skjebne. Kvelende taushet,
Uvissheten var total.

Isolasjon - det ultimate våpen

Dagen kom da det kom man offisielt kaller "utestengelse".
- Nå kan du visst trygt bare gå hjem og plante flere blomster en stund, sa advokaten.
Det var ikke plass til stort flere sommerblomster det året. Men jeg hadde et hjem hvor jeg plantet dem. Lkte å holde på med sånt.

Som skitne bomber la et teppe av nervegass over tilværelsen min, ble jeg mer nummen og lam for hver dag.
Teppebomber tåkela meg. Jeg ble stadig mer uklar for omgivelsene. Usynlig. Til sist var jeg usynlig.
Fantes ikke lenger.
Noen spurte selvfølgelig etter meg, men fikk så tvetydige svar om hvor jeg var blitt av, det føltes ubehagelig å oppsøke meg andre steder enn hvor jeg normalt var å finne gjennom mange år.

Det ble stille. Livet i en osteklokke. Lokket løftet av kun i forbindelse med nødvendige møter i forberedelsen mot rettssak. Like ubehagelige med uventet innhold og utfall, som alt annet hadde vært i mange måneder.
Telefonen ringte sjelden. Den ga meg aldri et døgns pause, før vi inngikk en pakt med den onde i sinn.
En og annen tur i kolonialen for å handle det nødvendigste i blant. Møte usikre eller se bortvendte blikk hos mennesker jeg ikke engang visste hvem var. Akkurat det var ikke uvant lenger, men nå rimelig ubehagelig.

Sjeldnere og sjeldnere kom jeg i nærheten av stedet hvor hjerte og sjel - sosialt liv og omgangsvenner, faglige karrieremessige forbindelser, personlige interesser, kolleger og fine flinke folk, alt jeg eide av lidenskap og kjærlighet - lå igjen uten meg.

Sporløst forsvunnet.
Lik Atlantis, muligens aldri eksistert...?
Det eksisterte ikke lenger.

Eksisterte knapt selv.

Eide ingen anelse om det da; i hvilken grad det faktisk er mulig å eksistere uten å leve.
Men det tilhører andre steder i historien. Dette er en godt komprimert gjengivelse av selve begynnelsen.
- Det som egentlig skjedde.
Det måtte forårsake et veritabelt rullesteinsras.