Terapeutens triumf

Siste terapitime i den omgang.
Psykologen skal være borte fra jobb en periode.

- Vet du hvorfor jeg tror du kommer hit i dag?
- Nei... Hvorfor? Nei.
- Jeg tror du er redd du ikke skal få komme hit mer.

Forstår ikke. Skjønner ikke hva h*n mener med det. Venter på fortsettelsen. Det er ingen.
Vi snakker om andre ting.

En måned senere ringer jeg. Ber om tips til noe å gjøre selv, inntil psykologen er tilbake i jobb. Har behov for noe å holde fast i. Noe å gjøre for ikke å miste håpet igjen. Ikke falle sammen, holde det gående, fokusere på en framtid.
Vi prater en times tid. Jeg spør konkret om det finnes bøker og får et par tips.
Forteller mine nærmeste etterpå hvor vanskelig det virker å få tak på - hva mente h*n egentlig? Hvordan kunne jeg hjelpe meg selv gjennom perioden uten terapi?

"Be om kopi av epikrisen" sa en nær, "h*n må da ha sagt noe om det til legen din."

Psykologen sa en hel del, det meste nytt for meg. Nærstående fant noe sjokkerende, akkurat hva var jeg ikke sikker på. Ikke da.
Noe kunne jeg kjenne igjen, men fant det omskrevet og tilpasset ny kontekst og sammenheng.
Og jeg fant at kursen min var basert på grove navigasjonsfeil...

Planen var på ingen måte å gjenoppta terapien etter endt permisjon.

"...for syk til å kunne nyttiggjøre seg slik spesialisthjelp". 

For det manglet ikke på tiltak spesialisten hadde forsøkt iverksette. Til og med mine påfunn i øyeblikks nød, var presentert som slike.
Konklusjonen var klar. Om enn så overtydelig, det i seg selv burde vekke undring.

Å tilby meg slik spesialisert hjelp var bortkastede ressurser.

- Diagnose.
- Mål med behandling.

Ukjent inntil da. Begge deler, like absurd. Fullstendig meningsløst.

Mens epikrisen i sin helhet ga faktisk mening.
Den var bare ikke ment for meg.

Brått fikk det en slags betydning, sånt jeg aldri forsto underveis. Da jeg la ansvaret på meg selv og strevde hardere for å bli "hjelpbar".

Marerittet var ikke over. Nei, dette var et nytt.
Igjen, begynte det før jeg ante at noe var galt. Eide jeg anelse, må det likevel ha vært for utrolig. For mange grunner til at når jeg fremdeles kunne være trygg, var det nettopp der.

Større og verre enn noe.
Overmakt, åpenbar og overveldende.
Troverdighet rasert i flere omganger, sørgelig lite å fare med.

Etter årevis med forgjeves forsøk på å få hjelp, var jeg dårligere stilt enn noen gang.

Spesialisterklært ute av stand til å ta imot hjelp. Fra enhver spesialist.

- og verre enda.

Gradvis stum.

Enda mer ingen.
Utafor, der slike som meg svever rundt uten tyngdekraft til et eller annet treffer hardt nok.
Eller vi blir bare sittende fast der noe sted, i vår egen språkløse usannsynlighet.