Here we go again...

"Drapsmannen var psykiatrisk pasient" sier nyhetsoppleseren om og om igjen. Offeret var en politimann på jobb.
Dypt tragisk for de involverte.
Typisk understrekes det: drapsmannen var "psykiatrisk pasient".

Hvor typisk er det egentlig? Hvor vanlig og normalt er det at pasienter i psykiatrien i Norge, er mennesker som begår drap - egentlig?


Det er ikke typisk i det hele tatt. Av samtlige drap som blir utført hvert år i Norge, er ytterst få begått av noen med kjent psykisk lidelse eller bakgrunn fra psykiatrisk behandling.

Folk var glødende engasjerte i debatten om psykiatriens kapasitet til å ta seg av mennesker med psykiske problemer, også i etterkant av en dypt tragisk episode i Tromsø hvor flere mistet livet. Drapsmannen var psykiatrisk pasient, og politimesteren i Tromsø slo fast at vi har et stort antall tikkende bomber gående løse rundt i samfunnet. Altså, "psykiatrisk pasient-mennesker"; mennesker som burde vært sperret inne for lengst.
At "tikkende bomber" er en fare for omgivelsene er selvfølgelig en logisk slutning.
Bomber er tross alt våpen vi mennesker lager selv, nettopp for å skade og drepe hverandre med.

Men psykiater Magnus Hald sier til forskning.no at "alle kan  være tikkende bomber". Det betyr at for slike menneskevåpen, er behov for psykiatrisk hjelp ikke noe relevant kriterie for å kunne vite hvem de er. Ikke før de har begått drap.
Hald hevdar derfor at medias dekning gir et feilaktig bilde av hvem som potensielt kan utføre drap.

Kort tid etter, og nok en tragedie rammet Tromsø. En politimann begikk drap og selvdrap. Man hørte lite om bombene psykiatrien for lengst burde ha tatt seg av, i stedet for å la dem gå løs til fare for andre. Eventuelt overlot dem til politimyndighetene å ta seg av.
Man kan lure på hvor vurderingsevnen ble av. Selv om det er hjerterått etter så tragiske hendelser, kunne man ønske at noen innså hvor irrelevant det er å henge ut "psykiatriske pasienter" som gruppe. Omtrent like irrelevant som å omtale "polititjenestemenn" generelt som potensielle drapsmenn.

Statistikkene viser at av 10 pasienter som tvangsinnlegges, er én av disse vurdert å kunne være voldelig og innlagt på bakgrunn av det såkalte "farlighetsprinsippet".

Man kan undres på om debattene som engasjerer det norske folk etter et drap som nå, blåst liv i av medias og politimyndigheters vinkling, i virkeligheten er noen reell psykiatridebatt.

Kanskje vi blir lurt. Det er mulig vi har alldeles feil utgangspunkt når vi  diskuterer psykiatriens rolle for et tryggere samfunn.

"Derfor forlater jeg psykiatrien", sier psykolog Anne Skard i Dagbladet 06.03.06:

I TILLEGG TIL AT LOVENE krever mer av oss behandlere, er vi også blitt reddere. Presseoppslag om selvmord og drap har medført at vår naturlige engstelse for å foreta «gale» vurderinger har økt, og betydningen av dokumentasjon er blitt synliggjort i jakten etter å plassere skyld og ansvar.

Søknader fra mennesker som opplagt har behov for hjelp må avslås, pasienter skrives ut tidligere enn de burde fra sykehusavdelinger, og behandlinger må avsluttes selv om pasienten både ønsker og trenger mer. Dette er tungt for behandlerne, og man kan bare tenke seg hvordan det oppleves av pasientene.

Jeg er ikke i tvil om at forholdene de siste årene er blitt forverret både for pasientene og for de ansatte i det psykiske helsevernet.

Det sies at «veien til helvete er brolagt med gode forsetter». Det er synd hvis mange flere av oss ikke lenger orker å leve med gode hensikter som det ikke er mulig å realisere.

Jo, det har Skard sannelig rett i... Det er synd hvis mange ikke lenger orker å leve - fordi de er på en vei til helvete brolagt av andres gode forsetter.

Selv tilhører hun den priviligerte part som faktisk kan ta sin hatt og gå. Hun kan finne på noe annet, når situasjonen blir uutholdelig.
Det er straks verre for de som behøver faglig hjelp og slett ikke får noen. Bl.a. fordi fagfolk også, helst vil leve meningsfylte liv.

Virkeligheten for de som behøver hjelp, ser ikke sjelden ut, som for denne kvinnen:

"Sist gang hadde jeg kjent tegnene på psykosen i flere uker. Så jeg ringte for å be om hjelp, men tror du de synes jeg var syk nok til å legges inn? Nei. Det sendte meg rett i kjelleren, og en uke etter skjønte alle rundt meg at det var gått for langt. Så hentet de meg med tvang, men da var jeg blitt så dårlig at jeg ikke stolte på noen. De fikk en tung jobb med å stable meg på bena igjen."

"Er det bare meg dette er ulogisk for?"

- Er det?

Er det mulig å forestille seg hvordan det må føles å brått tilhøre en av Norges mest stigmatiserte grupper - være en av "de farlige"; en potensielt "tikkende bombe" - en av disse drapspersonene som psykiatrien i altfor liten grad sperrer inne - når man selv har bedt om hjelp for lenge siden?!

I innlegget som sto på trykk 9. mars 2006 referert ovenfor, sa Anne Skard også:

Til nå har opptrappingsplanen for psykisk helsevern like mye hatt preg av en nedtrappingsplan, stikk i strid med alle hensikter.

 Aftenpostens leder, "Farlige unnlatelsessynder" omtrent på dagen fire år senere 10. mars 2010: 

DET ER TRIST å registrere at tilbudet til psykisk syke nok en gang blir karakterisert som mangelfullt av Helsetilsynet. I Tilsynsmeldingen for 2009 som ble lagt frem i går, får distriktspsykiatriske sentra (DPS) på pukkelen.

MEST ALVORLIG er det at nesten ingenting er rettet opp etter at tilsynet ga den samme kritikken i 2008. Det tyder på en unnlatelsessynd fra lederhold som kan bli fatal. Det er uforståelig at ledere ikke tar grep når vår øverste tilsynsmyndighet påpeker feil og mangler.

Det er alvorlig nok at lover og regler blir neglisjert. Mer skremmende er likevel den holdning lederne viser overfor pasientene ved ikke å lære av sine feil og ta umiddelbare grep. Psykisk syke har sjelden overskudd til å kreve sin rett. De er prisgitt menneskene som er satt til å hjelpe dem.

Etter Anne Skards uttalelser gjensto enda tre år av Opptrappingsplanen for psykisk helse.
Nå er det et år siden den ble avsluttet.
Man har akkurat funnet at i 2009 kuttet norske kommuner NED tilbudet til psykisk helse med 16 %.

Og 2009 var året da Helsetilsynet for første gang så det nødvendig å "innrapportere seg selv" til nærmere granskning. Denne situasjonen oppsto etter at de selv avdekket følgende:

I løpet av to år tok 174 psykiatriske pasienter sitt liv mens de var under behandling.
Av disse fant 76 selvmord sted mens pasientene fysisk befant seg på institusjon under døgnovervåking.
61 av dødsfallene ble undersøkt av Statens helsetilsyn. Undersøkelsen konkluderer med «brudd på plikten forsvarlig pasientbehandling» i 38 prosent av sakene, skriver Aftenposten.

Ett av fem selvmord blant pasienter ble holdt skjult eller ikke rapportert. I ett at tre tilfeller vet ikke sykehuset hvordan pasienten tok sitt liv.

Når man får igjen pusten etter å ha innsett en slik realitet, kan man vel slå fast et par ting.
...mens man i sitt innerste tenker at det virker lite trygt å få døgnovervåking hos psykiatrien...
Det hersker liten tvil om at Anne Skard refererte til en høyst reell situasjon for fire år siden. Det er heller ikke vanskelig å slutte seg til lederen i Aftenposten, om dagens situasjon.

JO dette vitner om skremmende holdninger - og det er sannelig farlige unnlatelsessynder fra ledere og ansvarlige myndigheter - å ikke sørge for at påpekte lovbrudd mot pasienter i psykisk helsevern rettes opp.

Tiden er muligens moden for en ny innfallsvinkel på FARLIGHET og DØDELIGHET, når man debatterer dette som størrelser i forhold til psykiatrien og dens brukere. Mange mennesker må utvilsomt anses å være "psykiatriens ofre".
Både blant de som mottar behandling OG de som avvises, uten å få noen hjelp.
For man må vel kunne regne med at dette er like viktige liv som "andre" liv...?

Kan hende det finnes måter å engasjere folk på, som ikke stigmatiserer normale mennesker med psykiske problemer til ytterligere lidelse.
Eller rett og slett til døde.