Traumatisk kunnskap

Det er noe umenneskelig ved det å forstå hvorfor, og hvordan, traumer rammer enkelte mennesker hardere enn andre.

Særlig når man opplever hvor lite de aller fleste gjør nettopp det; til og med de "fremste spesialistene".
Der man sitter i sin egen virkelighet med traumeerfaring opp til over ørene - helt klar og uten tegn til virkelighetsbrist overhodet. Joda, alle vet DET, men...



Det er ille å vite innerst i beinmargen, hvordan den kommer til å skade flere mennesker. Uvitenheten deres.
Den skader mennesker de ikke lytter til!
De er uvitende fordi de ikke lytter til mennesker.

Det er forferdelig tungt å ha så mye på hjertet - men ingen steder å gjøre av traumene.
Da blir det nemlig uoverkommelig å åpne hjertet for å si noe fornuftig om noe viktig.
Det kan være man må slippe traumene til samtidig.

Iblant er man så sliten av seg selv at det er utenkelig; man orker ikke mer enn å tenke, det man egentlig behøver å si! Man kunne vel like gjerne ha skrevet det ned - men.
Det er en ekstra dimensjon ved det... Et trappetrinn ned man ikke orker, enda et steg nærmere dypet.

Man blir dessuten stående der til man klarer å dra seg selv opp igjen - det er i alle fall ingen som spør om man behøver en hånd. Det er da ingen som ser etter en i det hele tatt, hvordan skulle noen oppdage at man sto fast i sin indre kjellertrapp??

Marginene er iblant så skremmende små der nede.

Det er synd, det er virkelig ingen god tanke at flere skyr sin egen kjeller som pesten, som tida går.
Hvis ikke de som kan, sørger for at de som burde vite, også snart forstår.
"Overvurdere sin egen betydning"... tror jeg ikke.

Men jeg vet at mange undervurderer dem som vet, og ikke lytter når de burde.
Enda verre; jeg vet at enkelte ikke undervurderer, men velger å ignorere.
Kanskje det virker komplisert... ligner noe de ikke hadde mot til å forsere.

Og derfor blir mange så alene med sine traumer at de ikke lenger kan åpne hjertet sitt.
Fordi de ikke blir oversett men aktivt ignorert.
Dødsdommen; utstøtt fra flokken - mer sivilisert, kan vi alltids si retraumatisert. 

Så traumatisk kunnskap er ikke noe man søker å oppnå om man ikke MÅ.
Det gjør den faktisk ganske tung å bære på.

Jo.
Det er definitivt noe umenneskelig ved ikke å tåle så inderlig vel.
Når man stadig sitter fast i seg selv.