Brukermedvirkning er ikke den største mangelen

I sin artikkel Brukermedvirkning er ikke løsningen i Tidsskrift for norsk psykologforenings juni-utgave, sier Siri Erika Gullestad følgende:

 

---

Det er et vesentlig problem i helsevesenet at pasienter ofte ikke blir møtt med respekt. Men nøkkelen til endring er ikke brukermedvirkning.

---

I Tidsskriftets presentasjon av brukermedvirkning finner vi intervju med alenemoren Vilde som i sitt møte med BUP opplevde at fagpersonen «ikke lyttet ordentlig til hennes fortelling» og som følte seg møtt med en «fiendtlig og anklagende holdning». Intervjuet har overskriften «Hvis brukerne fikk bestemme» – og det implisitte budskapet er at Vilde ville blitt møtt helt annerledes dersom BUPen hadde arbeidet etter et brukermedvirkningsprinsipp.

---

Jeg er ikke overbevist om dette.

Nå er jeg redd.

Det er nok lenge siden jeg tenkte tanken først.
Jeg har bare aldri følt meg så - avmektig - og utkjempet før. Som om jeg har brukt alle mine krefter, all min kunnskap, alt jeg eier av fantasi og kreativitet, for å holde ut og komme noen vei.

Sinnet er ikke konstruktivt lenger, det spiser meg opp innvendig.

Å redigere seg hjem eller synge seg bort

Det er kanskje ikke så fort gjort lenger, å føle seg hjemme rundt omkring.

Det slo meg at kanskje det var derfor flere innlegg til denne bloggen satt så langt inne...?
Noe som i seg selv egentlig var litt merkelig.
Da bloggen ble til i all hast, var det fordi veldig mye satt alt annet enn langt inne, og simpelthen måtte UT.

UT da - med en gang - øyeblikkelig.

Men ting kommer ikke alltid ut helt som man ville likevel. Det hender man er preget av en nyanse for mye av noe slag. Akkurat i det øyeblikk man formulerer seg - fordi man er nødt, bare må få det sagt - er man muligens en tanke engasjert. Det kan vel skinne gjennom, og da virker det ikke alltid helt avbalansert.
Sett i ettertid, med et rolig og resignert blikk.
For eksempel.

Hvem i svarte - - har sagt at dette skulle være en avbalansert blogg?!

Nei... Det var vel jeg, da?

Hva det handler om

"Hva bedring handler om? Det er å gjøre det!
Det dreier seg rett og slett om å gjøre det!
Virkelig …
Jeg tenker i grunnen mer på hva jeg mener bedringsprosesser ikke handler om.
Og det er når andre bestemmer over meg."

Tidsskrift for norsk psykologforening Vol 46, nummer 5, 2009, side 452-459,
"Bedringsprosesser slik de leves i hverdagslivet: Brukererfaringer ved alvorlige psykiske lidelser", Marit Borg

Here we go again...

"Drapsmannen var psykiatrisk pasient" sier nyhetsoppleseren om og om igjen. Offeret var en politimann på jobb.
Dypt tragisk for de involverte.
Typisk understrekes det: drapsmannen var "psykiatrisk pasient".

Hvor typisk er det egentlig? Hvor vanlig og normalt er det at pasienter i psykiatrien i Norge, er mennesker som begår drap - egentlig?