I sin artikkel Brukermedvirkning er ikke løsningen i Tidsskrift for norsk psykologforenings juni-utgave, sier Siri Erika Gullestad følgende:
Det er et vesentlig problem i helsevesenet at pasienter ofte ikke blir møtt med respekt. Men nøkkelen til endring er ikke brukermedvirkning.
I Tidsskriftets presentasjon av brukermedvirkning finner vi intervju med alenemoren Vilde som i sitt møte med BUP opplevde at fagpersonen «ikke lyttet ordentlig til hennes fortelling» og som følte seg møtt med en «fiendtlig og anklagende holdning». Intervjuet har overskriften «Hvis brukerne fikk bestemme» – og det implisitte budskapet er at Vilde ville blitt møtt helt annerledes dersom BUPen hadde arbeidet etter et brukermedvirkningsprinsipp.
Snarere tror jeg at manglende brukermedvirkning ofte presenteres som årsak til problemer som heller bør betraktes som uttrykk for inadekvat terapeutisk holdning.
Jeg har gjort meg den tanke at når kravet om brukermedvirkning er blitt så høylytt i dagens samfunn, henger det sammen med at pasienter ofte blir møtt med holdninger de opplever krenkende.
Undersøkelser viser at klager på feilbehandling i helsevesenet stort sett ikke er rettet mot innholdet i behandlingen, men dreier seg om kommunikasjonen med fagpersonen: Pasienten føler at de ikke blir tatt på alvor, eller opplever at de ikke blir forstått (Gullestad, 2000).
Kanskje er det forståelig at brukermedvirkning kan fremstå som et svar i denne sammenhengen. Betegnelsen brukermedvirkning er imidlertid primært rettet mot selve det at pasienten skal høres – det fokuserer ikke på behandlerens holdning.
Å bli tatt på alvor innebærer å bli møtt med respekt.
Å føle seg sett og forstått er resultat av innlevelse.
Så vel respekt som innlevelse uttrykker kvaliteter ved terapeutisk holdning.
Det er et vesentlig problem i helsevesenet at pasienter ofte ikke blir møtt med respekt for sin individualitet.
Svaret her er imidlertid ikke brukermedvirkning.
Gullestad har etter min mening rett i sin vurdering av hva som tilsynelatende er problemet - og hva som egentlig er det. Selv om brukermedvirkning er viktig, tror jeg ikke den hjelper i møte med terapeuter som har en nedlatende og respektløs holdning til menneskene de skal hjelpe.
Det en har erfart selv, er selvfølgelig ikke ensbetydende med at det er gjengs for hvordan noe er - eller bør være. Likevel tror jeg min første erfaring fra terapi er et eksempel på GOD terapi, hvor nettopp ovenstående elementer ble avgjørende.
Senere erfaring har vist meg at slik er det ikke nødvendigvis i det hele tatt. Det var nyoppståtte problemer og situasjonen en helt annen, men slett ikke mindre viktig å bli møtt på en skikkelig måte.
Slik gikk det altså ikke.
Men jeg gikk til terapi hos en godt voksen kvinnelig psykolog da jeg var 21 - 22 år. Hun drev privatpraksis - og med en form for psykoterapi jeg kunne (kunne!) blitt fryktelig frustrert av...! Hun var dessuten en meget "fast" dame. Men jeg hadde aldri i mitt liv blitt møtt med sånn RESPEKT før noe sted, som hos henne. Det forsto jeg senere.
Om psykoterapien forklarte hun meg med det samme, at den passet for noen men slett ikke alle; blant annet ved at hun inntok en ganske tilbakeholden og forsiktig rolle, i motsetning til andre som jobbet mer provoserende. Vi fikk bare se det hele litt an etter hvert!
Ved å informere meg om dette på den måten GA HUN MEG RETT TIL å føle meg frustrert - det betød ikke at noe var FEIL MED MEG.
Hun TILLOT MEG Å VITE SELV, om det var greit for meg slik hun jobbet.
Jeg syntes en lang stund at det var langt mer frustrerende enn greit...! Men. Fordi jeg visste at det var jo slett ikke katastrofalt eller unormalt, tenkte jeg "Ok - jeg forsøker LITT til!".
På den måten kom det til å bli en terapi som hjalp meg å bli kvitt stor og hemmende angst, og problematiske forhold som hadde oppstått etter et dødsfall i nær familie da jeg var 16 år. Sammen med psykomotorisk fysioterapi ble det mulig å fortsette voksenlivet mitt helt UTEN angst.
Jeg visste at jeg kunne gi beskjed, om det ikke virket riktig for meg.
Jeg følte meg respektert, og var veldig trygg - selv i den første perioden da jeg ikke forsto et kvekk av "hva hun egentlig ville".
Uten den innledende presentasjonen, og avklaring omkring hva som var forventet av meg i forhold til terapien, er jeg overbevist om at det ville ha ført helt galt avsted. Jeg hadde fått panikk for alt jeg ikke forsto; hadde neppe hatt mot til å si noe om det; sannsynligvis følt at det måtte være meg det var noe feil på; og jeg hadde gitt opp før hun kunne ha hjulpet meg i alle fall.
Hele den avgjørende forskjellen ligger i terapeutens grunnholdning om menneskets autonomi, og respekt for individuelle forskjeller og behov. En slags evne til å "nullstille" seg i møte med nye klienter.
Og jeg er redd for at kravet om brukermedvirkning drukner et sentralt problemet, og hvem som bærer ansvaret for å gå løs på et seriøst problem - hovedproblemet for de fleste med uheldige erfaringer fra terapi, etter min oppfatning.
Jeg tror ikke det er "brukerne som må få bestemme mer".
Jeg tror det er "gode holdninger hos terapeuter" det skorter på.
Forøvrig tror jeg Sondre Risholm Liverød er inne på vesentlige springende punkt for utviklingen av psykologrollen opp gjennom årene, i Tidsskriftet vol. 46 nr. 11 2009, "Den gjerrige psykologens psykologi - og hva som kunne bli en uheldig utvikling.
Men det må visst bli en annen bloggpost.
De brukerne som ønsker at terapeuten legger til rette for brukermedvirkning, bør få det. Så kan de andre gå til sånne som Gullestad.
SvarSlettJeg synes Birgit Valla svarte Gullestad veldig godt.
Nå tolker ikke jeg (som Valla tydeligvis gjør) Gullestad for å være imot å tilrettelegge for brukermedvirkning - selv om hun mener at det bør være, som Valla sier er det vesentlige: holdninger og verdigrunnlag - som er implisitt i enhver terapeuts perspektiv.
SvarSlettDet Valla forteller at hun får til svar blant fagfolk om synet på brukermedvirkning, er etter min oppfatning nesten litt nifst.
Det er de som tror økt brukermedvirkning vil gjøre psykiatrien bedre.
Og de som er opptatt av brukermedvirkning, på grunn av lovverk og politisk korrekthet.
Da er det altså ingen som ser muligheten for at terapeuters verdigrunnlag og holdninger kan være nødvendig å rette fokus mot?
Som må være underliggende alfa omega for at brukermedvirkning skal kunne være reell, i alle fall?
Den siste svargruppen tyder vel på at det kan være nødvendig?
På en måte synes jeg det blir å legge over på brukerne MER enn det som kan være deres ansvar.
Det er jo ikke slik at brukerne alltid vet verken hva slags terapi eller hjelp de behøver, eller engang hva problemet deres egentlig består av. De er prisgitt terapeutens holdninger og verdigrunnlag. Bare det kan sikre at brukeren da også, får så god og riktig hjelp som mulig.
Så brukermedvirkning kan få reellt innhold på bakgrunn av hva det til enhver tid er mulig for brukeren å forstå og mene noe om.
Selv har jeg fått spørsmålet "Hva slags hjelp trenger du?". For å kunne svare på det, ble jeg nødt til å finne ut hva jeg behøvde hjelp MED.
Det skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde sluppet å gjøre på egen hånd.
Etter min mening kan sånt bare skje når fagfolk ikke tar ansvar for brukerne selv om de ikke selv har tilstrekkelig kunnskap til å hjelpe. Det igjen, er uttrykk for holdninger som ingen brukermedvirkning kan få gjort noe med.
Det samme gjelder selvfølgelig fagfolk som forsøker å behandle brukerne etter et regime som overhodet ikke er adekvat i forhold til behovet.
Jeg kan ikke se at brukermedvirkning i seg selv er noen løsning, så lenge brukerne blir avvist, ikke lyttet til, krenket, ikke vist respekt osv. Det umuliggjør medvirkning av noe slag i seg selv.
Respekt og brukermedvirkning utelukkker ikke hverandre. Tvert imot, vil jeg si. Etterlevelse av menneskerettighetene og praktisering av brukermedvirkning er etter mitt syn det som trengs.
SvarSlettJeg har alltid visst hva jeg vil ha hjelp med, men har aldri fått det når jeg har gått i terapi. Vi trenger flere som Rolf Sundet (som skrev artikkelen "Tør vi tro på det pasientene sier?").
Helt enig, Sigrun. Begge deler må så absolutt være tilstede. Jeg mener ikke på noen måte at brukermedvirkning er uviktig.
SvarSlettMen denne samtidigheten, er kan hende det jeg reagerer på.
Fordi det virker som om der det oppstår problemer med brukermedvirkning, foreligger det også en grunnleggende mangel på respekt i utgangspunktet.
Og det finnes tilfeller hvor klientene ikke er så reflekterte. De mangler selvinnsikt, og vet ikke selv hva de har behov for.
Slik jeg ser det er behandlerens holdninger avgjørende da, for hvorvidt de:
- gjør seg opp en mening, og forsøker å overbevise klienten om at dette er riktig.
- lytter til klienten, og bruker informasjonen i arbeidet sammen med denne, for å komme fram til det som er riktig for klienten.
Det siste alternativet ville ikke bare ivareta klientens beste, også når det er ukjent for klienten selv. Det burde fungere i de tilfeller hvor klienten har selvinnsikt og terapeuten er den som ikke forstår.
Selv har jeg erfart å være tilsynelatende klar over problemet, få en diagnose, og terapi for denne. Som ikke var riktig.
Og jeg har vært fortvilt fordi jeg ikke forsto hvorfor jeg fortsatt slet - ble ikke utredet, men symptomene tillagt en diagnose som passet terapeutens spesialitet og terapi. Terapeuten valgte til sist å skrive meg ut med en ny diagnose (uten å informere meg om verken diagnose eller utskrivning) som støttet opp under en forklaring på hvorfor jeg umulig kunne tilegne meg spesialisthjelp overhodet.
Senere har jeg forstått hva jeg trenger hjelp med og hvorfor, og at sistnevnte terapihistorie i seg selv førte til en betydelig forverring.
Det er neppe vanskelig å gjette seg til hvor mye hjelp jeg har fått etter det.
Du har helt rett.
Vi trenger flere som tør å tenke og si som Rolf Sundet.