Å redigere seg hjem eller synge seg bort

Det er kanskje ikke så fort gjort lenger, å føle seg hjemme rundt omkring.

Det slo meg at kanskje det var derfor flere innlegg til denne bloggen satt så langt inne...?
Noe som i seg selv egentlig var litt merkelig.
Da bloggen ble til i all hast, var det fordi veldig mye satt alt annet enn langt inne, og simpelthen måtte UT.

UT da - med en gang - øyeblikkelig.

Men ting kommer ikke alltid ut helt som man ville likevel. Det hender man er preget av en nyanse for mye av noe slag. Akkurat i det øyeblikk man formulerer seg - fordi man er nødt, bare må få det sagt - er man muligens en tanke engasjert. Det kan vel skinne gjennom, og da virker det ikke alltid helt avbalansert.
Sett i ettertid, med et rolig og resignert blikk.
For eksempel.

Hvem i svarte - - har sagt at dette skulle være en avbalansert blogg?!

Nei... Det var vel jeg, da?

Som tenkte at

ingenting er verre enn en sur stemme...!

- og ble nervøs for noe så pinlig som det. Som å opptre med sur stemme.
Ikke fordi dette er en opptreden i den forstand, men. Det er en viss fare for at noen kunne komme til å høre stemmen min her ute! For å si det som det føles.
Dermed er det en form for sceneskrekk.
Samtidig som jeg ønsker å bli lyttet til, blir det avgjørende at stemmen min bærer og holder mål.

Så assosierer jeg, nærmest improviserer litt.
Og ser for meg at sanglærerinnen min har lyttet til en innspilling jeg la ut på myspace. Kan hende syntes jeg selv at det fanget opp en stemning. La oss si at uttrykket mitt var sjeldent "eget". Rimelig bra.
Ikke perfekt.

I "La Bohéme" står det om denne eleven som må ha glemt all instruksjon...?!
Den anerkjente operasangerinnen har lagt ned time på time, for å hente ut fylde og rikdom fra denne eleven -  ellers en riktig flat og anonym stemme! Som sangpedagog er hun meget skuffet. Indignert
Hun prater om meg, jovisst vet jeg det. Hun hadde aldri hatt sansen for jazz. Russiske arier, takk!
Men hun skulle ha seg frabedt unoter som jazz og blå toner og bluegrass og Neil Young og Janis og kråker.
Slaktet som en skranten ku. Fremføringen var fattig! Stemmen direkte sur.
"Eget"... sa jeg det?

Etterpå fant jeg meg nok en annen sangpedagog. Jeg mistenker at denne fort ville tatt knekken på all min personlige sangglede. For ikke å si, motet til å søke mitt eget uttrykk. Lysten til å forske på, og utvikle, min egen stemme.

Nå er jeg bare skrekkelig lykkelig for at jeg ikke er blant dem som for tiden sliter ut divanen til Finn Skårderud, psykiater og forøvrig spaltist i bladet "Psykisk Helse".
Skulle behovet for å synge melde seg så sterkt, er det vel mulig å dra noen arier i dusjen.
Uten å bli noe særlig tristere av det, enn på divanen hos psykiater Skårderud.

Alternativt remje i vei som man lyster på sin egen blogg, om man føler seg tilstrekkelig hjemme der. Det er bare om å gjøre at man ikke redigerer seg selv bort i frykt for å bomme på en bokstav.
Ikke oktav.
Bokstav.
Man kan nemlig bli påført en slags naturlig selvsensur... Fagkyndige som usensurert brøyter sin egen rådhus(spalte)plass, er velegnet til å dele ut den slags. De gjør det uten timeavtale eller noen ting! Og ordet "påtvingende" passer bedre enn påtrengende, der på de triste sosiale stemmers side.

Det får være grenser!
Men det, får være grenser annet steds.
For her er utvidelser på sin plass.

"Avbalansert" my ass...

Beklager noe uregelmessig byggestøy - og mye støv!
Det drysser visst endel murpuss, når man river ned og flytter om på vegger.