Medisinen mot fordommer: psykologisk reduksjonisme

Det er mye omkring psykologisk forståelse som har blitt helt vrangt og skjevt innafor helsevesenet de siste ti-årene. Absolutt, uten tvil, det er min innerste overbevisning.

En flik av dette, ikke rent liten dersom man haler og drar litt i den, er det Sigrun Tømmerås peker på i sitt fyrtårn av en blogg - i posten Psykiske lidelser: forståelse og fordommer.

Det velmenende "psykisk sykdom er en sykdom som alle andre sykdommer" for å redusere frykt og fordommer, er basert på antagelsen om at hvis du er syk er din oppførsel utenfor din kontroll, og du kan derfor ikke holdes ansvarlig.

Å få publikum til å se ulike problemer som sykdommer og å sette diagnostiske etiketter på problemene (dette har kommet til å bli kalt "innsikt", i direkte motsetning til den opprinnelige betydningen av ordet - muligheten til å koble aktuelle problemer til tidligere livshendelser og konflikter) er altså medisinen mot fordommer.

Det innebærer faktisk at psykologiens klinikere arbeider seg bort fra forståelsen de kunne ha brukt til å hjelpe mennesker med store livsproblemer, mens de hevder at dette også er riktig for å komme fordommer mot slik "sykdom" til livs!
"Sykdom" som for en stor grad er konstruerte diagnoser. Merkelapper som i dag sitter så godt fast og lyser så kraftig på de som først får dem, at nærmest ethvert håp om å bli møtt som "et menneske" av "et fagkyndig medmenneske" er fåfengt.

Se hva antropolog Berit Rustand sa i forbindelse med utgivelsen av sin bok "Psykiatriens samfunn", om møtet mellom psykisk syk og psykiatrisk institusjon:

antropologi.info:

Hva mener du med at boka er “en fortelling om et møte, eller en mangel på sådan, mellom en folkelig og en spesialisert medisinsk kultur”?

Når en legges inn har en med seg den hjemlige kulturens sykdomsrepresentasjoner, oppfatninger av hva lidelsene betyr og ideer om hva som vil lindre, årsaksammenhenger osv.

Det var en tendens blant pasientene å være opptatt av lidelsene sine som helt direkte konsekvenser av aktuelle sosiale konflikter, og/eller av historiske hendelser. Sosial overlast var altså noe man ble syk av, og intensjonen syntes da å være å bli hørt.

Ansatte på sin side var først og fremst opptatt av å påvirke problematiske forhold ved pasienten selv, og å gjøre noe med det vedkommende uttrykte.
Det er den spesialiserte og vitenskapelig forankrede kunnskapen som ekspertisen innehar som har autoritet.

Kommunikasjonen mellom partene kunne til tider virke svært forvirrende.

Rustand etterlyser en mer kultursensitiv psykiatri. Hun hevder at dette er møter mellom to, så vidt forskjellige oppfatninger om sykdom, at det er ikke bare kulturkræsj - men et kulturmøte som ikke finner sted.

- og jeg betviler ikke et sekund, at kommunikasjonen til tider må ha virket SVÆRT forvirrende...

Men jeg fikk lære mer nytt.
Et oppklarende begrep på et fenomen jeg ikke helt har greid å beskrive:

Psykologisk reduksjonisme

Ansattes måter å kommentere eller avgrense problemer på, var i tråd med det som har fått en dominerende plass i den vestlige psykiatrien: Psykologisk reduksjonisme. Innholdet i det en pasient kan fortelle om seg selv, livet og lidelsene han/hun har, blir da nødvendigvis ikke så viktig. I stedet konsentrerer en seg om ting som har med struktur og automatiske prosesser å gjøre, hvilket vil si noe som kan måles.

"Psykologisk reduksjonisme"
Det høres ut som vanvidd.
De aller fleste mennesker ønsker tross alt å leve et rimelig godt liv, og vil sitt eget beste - noe de ofte selv er best i stand til å bedømme hva ER. I det minste vet de gjerne hvor skoen trykker, selv om det ikke skulle la seg løse ved hjelp av psykiatriens standard rutiner, at den trykker nettopp der.
Ja, for eksempel i en eller annen livssammenheng - og ikke i forhold ved personen selv alene. Dersom noen skulle være så frekke å hevde seg slik innsikt i og oversikt over eget liv - hvor det vitterlig er problemer og "sykdom" er tilstede.

Nei og nei. Så feil vei.